«Jeg er en ensom sjel» er et ordtak eller utsagn de fleste kjenner til. Hva er «en ensom sjel»?
For min egen del kan jeg innrømme at ja, jo, jeg er nok en ensom sjel. På mange måter. Fra å være et utadvendt og sosialt vesen har jeg i løpet av noen ti år forandret meg til å bli en «ensom sjel». Jeg har ofte lurt på om det er noe man selv velger å bli eller om det er ytre påvirkninger, miljø, sosial arv som gjør at man heller fortrekker å være for seg selv?
Svaret jeg ofte lander på er todelt. For det første har jeg funnet ut at det ofte er noe man er delaktig i selv. Enten det er av ytre påvirkninger eller hendelser i livet eller hva det nå enn skyldes så er det gjerne noe man selv velger. For noen, frivillig, for andre ufrivillig.

Er det frivillig, altså noe man selv har valgt, og man ikke føler seg tilfreds med en slik tilværelse, vel da er vel saken enkel, skulle man tro? Da er det er bare å vende blikket utover mot verden og gripe fatt i det sosiale liv igjen. Er det virkelig så enkelt? Nei, ikke i en godt satt voksen alder. Mener, man har gjerne voksne barn, man har ikke de nødvendige forutsetningene tilstede for å komme seg ut i det sosiale liv igjen på samme måte som da man hadde små barn, med barnehage, skole eller andre arenaer hvor man ofte møtte andre i samme situasjon og som ble et naturlig møtested for et sosialt liv.

Hva gjør man i godt voksen alder og man plutselig innser at årene har løpt avsted og at man oppdager at man ikke har så mange venner som man gjerne skulle ønske å ha. Man er liksom utestengt fra «det sosiale» liv. Skaffer seg en hund? Møte likesinnede på tur i skauen med hunden?
Svaret er ikke like enkelt når en først skjønner at man er utestengt fra «verden der ute». For mange handler det også om at dette ikke er noe man selv velger.

Har man vært yrkesaktiv i mange år og plutselig blir syk og ikke kan arbeide på samme måte som før, kanskje til og med må slutte i jobben man har hatt i mange år, vel da går det ikke lange stunden før man oppdager at man ikke er «med» lenger. Man mister det sosiale nettverket man hadde, man får kanskje dårligere økonomi, man har kanskje en sykdom som ikke er så enkel å leve med og man har ofte dårlig samvittighet. Ovenfor jobben, seg selv, familien og venner.
Dårlig samvittighet skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Det samme økonomi.

Men tilbake til spørsmålet. Hva gjør man hvis man er blitt en «ensom sjel» og vil ha tilbake slik man hadde det før? Tror ikke årsaken til at man har blitt ensom er så viktig å flokusere på. Man er det man har blitt og da tror jeg det er viktig å se på hva man selv kan gjøre for å forandre tilværelsen. Først og fremst, ønsker jeg forandring? Jeg sa jeg ikke vil fokusere på årsakene. Men jeg vil bare kort nevne, er man blitt ensom og utestengt kan det ha årsak i at man er blitt for eksempel ufrivillig arbeidsledig eller arbeidsufør. Man har kanskje mistet inntekt eller andre goder man hadde da man var i arbeid. Poenget mitt er likevel at det er du selv som må gjøre noe aktivt for å få til en forandring. Man må fokusere på hvilke muligheter man har i stede for å se begrensninger. Alle har vi mulighet til å forandre tilværelsen. Velger man å bare fokusere på negative ting, for eksempel dårlig råd eller helsen min kommer man iallefall ikke å få bedre råd eller bedre helse. Heller tvert i mot. Vi har også ofte en lei tendens til å sammenligne oss selv med andre. Det kan være vanskelig å innrømme at man faktisk er blitt syk eller hva det enn måtte være som har gjort at livssituasjonen er forandret.

Jeg ble selv syk for noe år siden og er fortsatt syk. I perioder veldig ille plaget og må ta medikamenter for sykdommen. Stilne smertene. Jeg hadde vanskelig for å godta at jeg ikke kunne fortsette i den jobben jeg trivde veldig godt i. Jeg falt i et tomrom, et vakum. Hva nå?

Jeg følte det var verdens undergang og syntes fryktelig synd på meg selv. Det verste var å ikke kunne ta del i «det sosiale liv» lenger. Jeg ble jo «bare» gående hjemme. Til ingen nytte. Slik gikk jeg nesten et helt år. Til sinne tok meg. Dette ville jeg ikke være delaktig i lenger. Jeg ville gjøre noe med livet mitt, til tross for sykdom og ikke på grunn av. Jeg begynte på en 4-årig deltidsutdanning på Høyskole.
Kombinert med et smertehelvete og hardt arbeid, barn og lekselesing klarte jeg å fullføre med godt resultat. Hvorfor?
Jo, jeg ville ikke la meg knekke. Underveis holdt jeg på å gi opp flere ganger. Heldigvis er jeg ganske sta og holdt ut.

Underveis forverret sykdommen seg og jeg endte opp med flere operasjoner. Var heldigvis ferdig med studiene da og var begynt i en ny jobb som et resultat av utdannelsen jeg tok. Kan man få det verre, tenkte jeg mange ganger. Hvor mange prøvelser kan man få her i livet?

Det finnes mange foraer hvor man kan treffe likesinnede. Man kan melde seg inn i en eller annen forening, man kan selv ringe til naboen og invitere seg på besøk. Man kan kanskje begynne å lese? Mye godt å finne i bøker og blader. Har man dårlig råd kan man bruke biblioteket. Det er gratis og har et stort utvalg av bøker, musikk og aviser.
Hvorfor ikke melde seg på et kurs? Dette er bare noen eksempler og passer ikke for alle. Poenget mitt er likevel at hver og en må selv finne ut hva som er mulig, se muligheter og begynne å tenke positivt.

Jeg har valgt å ikke la sykdommen styre livet mitt, men velger å se på meg selv som «frisk» og bare litt syk. Tilbake til temaet mitt om ensomheten. Jovisst har årene som syk satt sine spor. Jovisst er jeg ensom, men jeg kjenner til årsaken. en porsjon arv, (liker å være alene, en porsjon utestenging av arbeidslivet, en porsjon miljø osv..osv..) men jeg vet hva jeg bør gjøre for ikke å la ensomhetsfølelsen få overtaket. Jeg vet at det er meg selv som enten må godta at situasjonen er slik eller få fingrene ut og gjøre noe aktivt for å skape forandring. Hvis jeg ønsker forandring, vel og merke.

Ha en fin dag.