Å kunne flire eller le av noe morsomt og artig er ikke gitt alle og enhver. Vi er alle født som den personen «man er». Vel, det er lett gjemme seg bak den tesen. Noen sier for eksempel at «jeg er den fødte pessimist», eller «optimist». Det mener jeg er feil.

erogene soner

erogene soner

Det er feil fordi da vandrer man gjennom hele livet i den tro at man er «en evig pessimist». «Du blir hva du spiser» heter det. (Forresten bare tull det også). Tror akkurat det har en overføringsverdi til også å gjelde utsagnet over. Mener, oppfatningen vi lager oss selv om oss selv er det bildet vi viser omverden. Har man vanskelig for å le av noe morsomt er det kanskje på tide å se litt innover i seg selv og spørre seg selv hvorfor man har så vanskelig for å se humoristisk på ting? Jeg for eksempel, ler ofte, ikke nødvendigvis så mye, men jeg ler da. Og har en stor dose humor og selvironi. Ironi er for meg like viktig å kunne som det å flire og le. Tøyse og tulle. Klart man er preget av både oppvekst og miljø. Spesielt det siste er svært viktig. Miljøet, er jeg omgitt av personer som ikke gir meg påfyll og energi, negative personer som har en tendens til å bare tenke og snakke negativt vil det påvirke meg i aller høyeste grad. Jeg blir tappet for energi og glede, latter og humor istedefor det motsatte. Hvis jeg i tillegg går rundt i en boble med følelsen av å være «tungsindig» og ikke ville flire så mye som jeg gjerne ville, vel da blir man stående bom fast. Hvis jeg har bestemt meg for å ikke flire, tøyse og tulle, vel da gjør jeg sannsynligvis heller ikke det. Har jeg derimot bestemt meg for å ha en «glad» dag, en lykkelig dag, vel da blir nok dagen også det.

For meg fungerer livet bedre om jeg kan se humor i gjerne til dels alvorlige saker og jeg har vel også utviklet en tendens til å le der jeg egentlig ikke burde le. Men da viser jeg det forståelig nok ikke. Men når skal man le og ikke le? Skal man flire og le bare der det er forventet å gjøre det, eller skal man tillate seg å le også der man bare burde holde kjeft? Hvem bestemmer grensen for hvor det er «lov» å le, burde le, og skal ikke le? Jo, det er vi menneskene. Med den «normen» vi har blitt oppdratt i, den norske «strighte» væremåte med å ikke vise følelser i tide og utide gjør oss til ganske så lik den steroe typiske nordmann. Vi bør vær mest mulig lik den kulturen vi omgir oss i. Eller miljøet. Det er best slik. Og tryggest.

Se bare på Harald Eia. Etter hva jeg har lest om han så skal han visstnok være høyt utdannet og en belest man. Og jeg som trodde alle «slike» var tørre og kjedelige. Rett nok så har han eksponert seg i media i årevis. Men det er liksom greit det. Fordi vi kjenner han som en «humorens mann». Et eksempel på dette er blandt annet videoen hvor han synger på badet klokken 01.00 om natten.
Han er ufattelig morsom der han står, etter mitt syn. Han er vanvittig karismatisk og gjør dette i ramme alvor med en stor dose ironi, eller dumhet. Han fremstiller seg selv som en «dummies». Han vil at vi skal ha samme oppfatning som han selv, at dette er alvor, men det er det jo ikke. Vi vet jo at en hvilken som helst «normal»person ikke står på badet klokken 01.00 om natten å synger «Nordland,Troms og Finnmark» altså 3 ord, om att og om att. Det er nettopp det som er morsomt og som gjør at iallefall jeg flirer høyt. Han lager humor av ting som går utover «normalen». det være seg som en personkarakter eller andre lett gjenkjennelige ting. Vi ler av det vi selv kan kjenne oss i gjen i.
Men tar vi en nærmere titt på mannen så ser vi at han også har en stor porsjon alvor i budskapet.

For de av Dere, sier Dere, for jeg er det ikke, bare så det er sagt. For de av Dere som tror Dere er fødte pessimister, snu på det. «Se alltid lyst på livet» synger Øystein Sunde. Ja, det går faktisk an å se litt lysere på tilværelsen og livet som sådan. Så tenker du kanskje, at ja, men da vil jo omgivelsen rundt meg se forandringen? Ja, det er nettopp det som er «cluet» her. Snu livet ditt vekk fra negative og pessimistiske tanker til det positive. En som tror han aldri vinner i Lotto vinner sannsynligvis heller aldri i Lotto. Jeg har vunnet i Lotto, så er det sagt. Ikke så mye riktignok, men litt. Og jeg tror også at en vakker dag håver jeg inn storgervinsten. Vel og merke når jeg klarer å få levert inn kupongene.
Vi leser historier om folk som alltid har uhell. Som alltid går på en dør eller snubler i trappa. Det stemmer nok. Men hvis man begynner å granske vedkommende vil man se at det er personligheten vedkommen har og de tanker vedkommende gjør seg som person som er avgjørende. Altså, hvis jeg tror at jeg stadig blir forfulgt av uhell så gjør jeg kanskje også det. Fordi jeg, ubevisst søker opp situasjoner som gjør at uhell vil skje. Ubevisst dras jeg mot uheldige situasjoner og mennesker og ulykken er et faktum.

Mitt beste råd er derfor: Begynn å le, tenk positivt og gjør som Harald, ta en trall på badet!