I kjølvannet av kommunevalget pågår det en heftig innvandringsdebatt i media. Den radikale høyresiden ønsker nærmest innvandringsstopp og spesielt er det også når vi nettopp har opplevd å miste mange flotte ungdommer i et av vestlig histories verste tragedie, terrormassakren i juli. Jeg skal være den første til å innrømme at ja, jeg ønsker ikke at vårt «lille land» skal ha for mange innvandrere, jeg vil gjerne ha landet mitt, brunosten og ostehøvelen for meg selv. Det er sikkert mange som tenker slik men ikke tør si det høyt av frykt for å virke rasistisk.

Det er nå en gang slik at vi lever i et fritt og demokratisk land og som et av verdens rikeste land bør vi kunne strekke ut en hånd til de som ikke har det like bra som oss. Jeg har levd såpass lenge, ikke like lenge som Professor Ottar Brox riktignok, men lenge nok til å huske hvordan det var å få fiskeslog på hendene og lukte sur fisk som en direkte følge av arbeidet på fiskebruket i bygda jeg voks opp i.

Brox hevder at «Alt for mange tar høyere utdanning i Norge. Landet taper store penger på at nærmere en tredjedel av unge mellom 19 og 24 år studerer «… han sier videre at langt flere burde velge yrkesfaglig utdanning i likhet med at lærlingeordningen burde subsidieres og støttes langt mer enn hva tilfellet er pr. i dag.

Det er derfor jeg kommer med utsagnet «Uten innvandrere stopper Norge opp». Når våre barn står der og ikke aner hva de skal ta seg til etter videregående skole, gjør mange som professor Brox advarer mot, de fortsetter på skole og utdanning. De velger å være student inntil de finner ut hva de ønsker å jobbe med. Vi har lært ungene våre at høyskole og universitet gir status og god inntekt. Søpla vår får andre ta seg av. At Norge framstår som et rent og pent land tar vi for gitt. Det er «ikke vår sak». Vi kan bare strekke halsen over til nabolandet vårt, Sverige. I mangel på arbeid kommer svenske ungdommer til Norge og jobber. Vi finner nesten ikke en etnisk norsk servitør i hovedstaden lenger, de aller fleste er svenske ungdommer som i tillegg til å like å jobbe som servitører også gjør det med glede og entusiasme. Tidlig på morgenen, når de aller fleste sover, er det at innvandrere rydder og tømmer gatene for søppel og gjør klar til en ny dag.

Norsk ungdom vil ikke jobbe med praktisk yrkesfaglig arbeid. De vil ikke jobbe på fiskebruk eller vaske toalett og re senger. Årsaken kan være at de har fått alt for lite kunnskap om yrkesrettet utdanning og lært nødvendigheten av slike yrker. Jeg vil gå så langt som å si at de er den tapte generasjon. De som ikke er teoretisk skoleflink faller tidlig ut. Ja, kanskje så tidlig som i ungdomsskolen. Det er heller ingen som fanger de opp. Når de i tillegg, i enkelte kommuner, foreslår å danne eliteklasser, slik at de skoleflinke får ekstra ressurser til å lære enda mer, vil jeg tro at klasseskillet bare kommer til å øke enda mer, også for oss etniske nordmenn. Jeg er helt enig med professor Brox når han setter søkelys på utdanningsmønsteret i Norge. Vi bør satse bredt og da mener jeg at vi må for all del ikke glemme at det finnes masse flott ungdom som virkelig ønsker å bli skitne på hendene og som ønsker å utøve praktisk arbeid. De må, på lik linje med de «skoleflinke» også få muligheten til å komme seg opp og fram. De må få mulighet til å bruke sine evne ut i fra interesser og ønske. Vi får ikke et bærekraftig fiskerisamfunn ved at det sitter en høyt skolert teoretiker og regner tall og statistikk ved Fiskeriforskning i Bergen. Han eller henne må også vite hvordan kystsamfunnet eksisterer, han må vite hvor mange tonn det tas opp i det aktuelle området og av hvem. Han må vite om det er garn, juksa, line eller trål. Den informasjonen får han kun ved at han vet hvordan det praktisk foregår. Det er ferfor vi ikke alltid kan stole på at statistikken er riktig. Poenget mitt er at vi må ha praktikere og folk med yrkesfaglig utdanning. Overser vi de mest basale behovene våre og bare skummer fløten må vi ha noen andre til å gjøre dritt arbeidet. Når vi selv ikke vil skitne oss til på hendene må nødvendigvis andre gjøre jobben. Det er derfor vi finner flest innvandrere med ikke etnisk bakgrunn i renholdsjobbene, som kjøkkenassistenter og på fiskebruk. Vi må heller ikke glemme innvandrere fra Øst-Europa, som Polen og Litauen. Det er snekkere og forskalingsarbeidere, murere og taktekkere. Mange, ikke alle, i den siste gruppen, er ansatt uten arbeidskontrakt og på svært lav timelønn. Lav timelønn har også andre grupper innvandrere i lavtlønnskategorien. Dette er svært beklagelig.

Jeg mener Norge sender ut signal til resten av verden om at dette er arbeid vi selv ikke verdsetter i nok grad og at vi lar andre gjøre jobben for en billig penge. Hva forteller det meg? Vi setter oss selv foran, vi dyrker oss selv og vår egen suverenitet, både som nasjon og folkegruppe. For at fagarbeid i helse- og omsorgsektoren, rørleggere, elektrikere, snekkere, renholdsyrkene og andre grupper i fremtiden skal bli attraktive og interessante må vi utjevne lønnsforskjellene mellom fagarbeidere og lærlinger og høyere utdanningsgrupper. På den måten vil disse yrkesgruppene favne et langt større antall norsk ungdom enn hva tilfellet er pr. idag.

Det er likevel et paradoks at vi på den ene siden har de mest innvandringsfientlige høyreradikale som vil ha et Norge med så få innvandrere som mulig og at mener vi skal gjøre jobben selv når vi allerede nå ser hva som skjer med norsk ungdom og arbeidsmoral. Vi må gå inn i oss selv og se hvilke samfunn vi er med på å skape, hvordan vi oppdrar våre barn og hvilke verdier vi viderefører til våre etterkommere.

Ønsker vi at «vårt lille land» skal være selvforsynt, bestå av tradisjoner og «kjempe for det vi har kjært» og jobbe landet vårt slik forfedrene har gjort før oss må vi ta skjeen i en annen hånd. Vi må stoppe opp og ta ansvar for det samfunnet vi ønsker å ha. Vi må klype oss selv i armen og se realiteten slik den er. Vi må gå inn på rommet til podene våre og riste de skikkelig. Våkn opp fra W.O.W og Facebook (det siste gjelder for så vidt hele det norske folk) og andre nettspill. Vi må få de ut av pike- og gutterommet, opp og rør på kroppen. Vi får ikke mat på bordet av å sitte foran en pc hele dagen. Vi får ikke noe gratis her i verden, unntatt kjærlighet, og -67 generasjonen, og vil heller ikke få noe gratis i fremtiden.

Når vi har våknet opp, hvis vi noengang gjør det, har vi arbeid nok, både til innvandrere og oss selv. Da har vi et inkluderende Norge hvor det er plass til alle sammen og sist men ikke minst, vi har et Norge vi kan være stolt av!

Lykke til med jobben!