I disse dager løper menn skoene av seg i skog og kratt. Høstjakta er årets store manndomsprøve hvor menn virkelig får testet testosteronnivået. Jaktlaget er tidlig fastsatt, likeså hvilken hytte de skal bo i. Noen reiser helt fra Oslo opp til det kalde nord for å prøve gevær og kuler. Noen drar over grensa til Sverige. Jakta har inntil nylig vært forbeholdt menn. Kvinner har ikke hatt adgang til denne manne-greia som utelukkende dreier seg om å skyte, felle elg og drikke karsk på fjellet. Ingenting er som å slå seg på brystet og stolt triumfere over fangsten. Jakta fordrer mye. Man må kunne gå langt og lenge. Man må ha riktig utstyr for vær og vind og man må kunne mestre et gevær.

Kveldene tilbringes gjerne over et bål hvor grove historier, sladder om mangt og mye og vitser deles i bøtter og spann. Jo visst er det koselig. Jeg forstår også at kvinner føler seg tilsidesatt i så måte. Dette er en mannsdominert arena hvor kvinner ikke hører til. Det er en uskreven regel og har vært det siden tidenes morgen. En uke med testosteron, gevær og hvor menn får være menn.

Men så var det oss kvinner da. Vi må absolutt trenge oss på, skal ha kontroll til og med i skauen. Vi er sjalu og vil ha akkurat de samme godene som menn har. Forståelig nok. Klart vi også skal kunne jakte og dyrke interessene våre. Og vi tar alle midler i bruk. Selv likestillingsargumentet går en høy gang for å oppnå dette.

Kvinner har fått seg et eget jakt terreng utenfor Bergen. Et eget område som kun er forbeholdt kvinner. Dette er, i følge talskvinnene, bare rett og rimelig, all den tid vi kvinner ikke får innpass hos mennene og skauen demses. For meg blir det helt feil å argumentere med likestilling og det blir en selvmotsigelse mot likestilling. Å dra på jakt handler ikke om likestilling. Det handler om at dette har vært en arena skapt av menn, er for menn og utøves av menn i den grad de utøver dette. Hadde syklubben plutselig likt å bli invadert av en horde med menn? Ville syklubben vært den samme med menn som med kun kvinner?

Med all respekt, jeg forstår interessen den enkelte kvinne måtte ha for å jakte og at suget etter å felle en elg kan være vel så stor hos en kvinne som hos en mann. Men da bør vi akseptere at skal vi få innpass hos menn på deres arena bør vi kanskje tilnærme oss på en annen måte? Det er sterke motforestillinger fra menn om å få inn kvinner på jaktlaget. Dette handler ikke bare om at det er det motsatte kjønn som ønsker innpass. Det handler kanskje vel så mye om at dette er en tradisjon, et fristed for menn hvor menn får være menn. En tradisjon hvor menn får slippe en fis, får rape ved bålet og klø seg på ballan, alt etter behovet.

Kan ikke de av oss kvinner som liker jakt prøve å skaffe seg eget jaktområde? Tror nok kvinnene må kjempe hardt om å få innpass på de samme jaktmarker som allerede eksisterer og de samme jaktlagene som har vært i en årrekke. Slik er det bare. Det handler også vel så mye om kvantum, mengde og antall som er med i laget. Antall elg som felles skal deles på antall personer i jaktlaget. Det handler da, slik jeg forstår det, ikke om det nødvendigvis er kvinner som vil inn, men generelt om et nytt medlem i laget. Man må også kunne hevde seg, vise at man har de samme skyteegenskapene som hos menn. Hvilket jeg ikke tror er et problem. Kvinner kan nok skyte, gå lengre enn langt og være vel så flinke som menn hva jakt angår. At kvinner føler seg tilsidesatt ene og alene fordi de er kvinner er en tese jeg personlig ikke har særlig tro på. Jeg kan ta feil. Men da bør kvinnene argumentere for hva det egentlig dreier seg om, det å delta på lik linje med menn, og ikke fordi de er kvinner når de ønsker innpass innpass i denne svært mannsdominerte sfæren. Jeg tror nok at når menn ikke ønsker kvinner inn på demses arena handler det like mye om at dette er noe de vil ha i fred. Jakta er et fristed en gang i året og vi kvinner får vær så god finne egne jaktmarker. I en uke kan de slippe ut testosteron, la bleier være bleier, løpe iskogen og rope høyt når de stolt står med en fot over trofeet og slår seg på brystet. De får styrket mannsegoet som nok mange må gjemme vekk i disse «myke verdiene, og myk mann-rollen» I en uke får de være barske, handlingskraftige menn hvis urinstinkt får blomstre.

Nei, kvinner, la menn få være menn en gang i året og ta i mot en blid og lykkeligere mann etter endt høstjakt!