Vil skrive litt om Facebook, eller "fjesboka" som mange sier. Jeg har for øvrig aldri likt ordet "fjesboka". Det klinger liksom ikke helt i mine ører. Kan jo like godt si "ansiktsbok" som er ennå verre. Da får jeg plutselig assosiasjoner til en eller annen ansiktsmaske, forstå det den som kan.

Men tilbake til Facebook. Facebook klinger liksom helt naturlig. Hvorfor? Jo, fordi det for det første er et amerikansk ord og alt som klinger amerikansk har jeg av en eller annen grunn lettere å akseptere enn om det samme ordet er oversatt til norsk. For det andre er det mer et begrep enn et ord. Det er et trendy ord omgjort til et like trendy fenomen som alle sammen i hele verden forstår.

Snakker ikke om for eksempel Milk, som jo er melk. Det er korrekt oversatt og skal hete melk. Milk og melk er jo også ganske likt og da asossierer man også det til å være en regel, milk er melk. Lik snow er snø. Eller cold som er kald. Merkelig dette med ord.

Facebook 22.01.10

Facebook 22.01.10

Men det var vel ikke det jeg egentlig skulle skrive om. Nei, jeg ønsker å filosofere omkring fenomenet Facebook og hvordan vi mennesker ikke bare elsker å fortelle alle vi kjenner om livene våre. Vi elsker å legge inn små drypp om hverdagen vår. Vi elsker å kommentere andres like iherdige små drypp om små hverdagslige hendelser. Gleder og sorger. Det deler vi uhemmet med "alle vennene" våre på Facebook. For ikke å snakke om alle bildene vi legger ut. Morsomme bilder, rare bilder, alle festene vi har vært drita fulle på, bilder av våre elskede barn, stort sett hele live vårt legger vi frivillig ut på nettet. Vi elsker eksponere oss selv for verden der ute. Det er jo så trygt, jeg sitter jo hjemme i min egen stue og det er vel ikke så galt, tenker sikkert mange.

Nei, det er kanskje ikke så galt. Der og da. I tankene. For vi er jo så veldig kåte på å få tilbakemeldinger. Få tilbakemeldinger på at vi er sett, vi ser andre, og vi gir oppmerksomhet og forventer å få samme oppmerksomhet tilbake. Vi kan til og med "flørte" litt. Men klart, vi flørter jo ikke, vi bare legger igjen en kommentar. Kanskje er det blitt slik at de som leser mine dagligdagse kommentarer rett og slett ikke våger å la være å gi tilbakemeldinger. De tør ikke bare ignorere lenger, fordi da viser man at man ikke "henger med". Man er kanskje redd for å bli slettet på vennelisten. Det vil jo være en katastrofe. Er det kanskje også blitt slik at jo færre man har på "vennelisten" jo mindre populær føler man seg? Er det slik at man blir betraktet som trendy og "in" ved å ha en stor skare med venner på Facebook?
Er det også slik at jo oftere man er inne på Facebook, følger med de andre og kommenterer så får man en høyere "status" der inne?

Jeg tror nok brorparten er på Facebook med en god hensikt. Vi vil bare holde kontakten med gamle bekjente, gamle klassekamerater, familien som bor langt unna og litt til. Vi haster hjem fra jobben, panikklager middagen, tar husarbeidet i en fei, skumleser avisen. Uten å være klar over det så jobber hjernen på spreng allerede nå. Hvem er innlogget på Facebook akkurat nå? Hva har Per, eller Pål skrevet siden i går kveld? Underbevisstheten har en hjerekapasitet på sikkert godt over 100, om det kan måles i en slik grad, i nysgjerrighet over alle kommentarene som lever sitt eget liv der inne. Vi trenger ikke å være fysisk sosial engang lenger. Vi er jo "sosial" på Facebook. Jeg viser omverden at vi ER. Kaffen tar vi foran Pcen min. Alene. For vår mann eller sambo, eller hvem det nå er vi bor sammen med, får ikke ta del i det vi har her inne. Det er mitt. Min private verden. Og man skal som kjent ikke snoke i andre sine privatsaker, eller liv, for den saks skyld.

Det jeg imidlertid syns er litt "farlig" er når man uhemmet og ukritisk legger ut bilder av for eksempel et gammelt klassebilde.
Jeg fikk faktisk hakeslepp selv her om dagen. Jeg kjedet meg og ble sittende med musa og klikke inne på gamle bekjente fra hjembygden min. Klikket og klikket, på bild etter bilde. Plutselig dukket det opp et gammelt klassebildet med bilde av min bror på. Jeg fikk rett og slett hakeslepp. Det gikk et støkk i meg og jeg tenkte at: "Men gud, de kan da ikke bare legge ut slike bilder av min bror på" Han har jo, etter en tragisk død som 20 åring, vært død i mange år. Der og da tenkte jeg at jeg er virkelig glad for at mine foreldre ikke er på Facebook. Tror nok de hadde blitt veldig såret over å ikke ha blitt spurt om lov til å publisere bildet. Mener for all del ikke å være snerpete. Mener bare at man faktisk ikke har lov til å legge ut bilder av andre uten lov. Da jeg for eksempel skulle legge ut et bilde av mitt barnebarn spurte jeg min datter om lov til å publisere det. Jeg skal uansett fjerne det, ene og alene fordi det lille nurket ikke engang er så stor at han kan si i fra om han faktisk ønsker å være avbildet på Facebook. Det er nå e ting, en annen ting er at det bildet faktisk blir liggende i Facebooks database akkurat s lenge som Facebook ønsker det. Uavhengig om vi sletter bildene aldri så mye, de er lagret i databasen for alltid.

Klart det er morsomt å holde kontakten med andre gjennom en nettside som Facebook. Vi bør bare være oppmerksomme på den makt som ligger i den kommersielle delen i et slikt verdenomfattende medium.
Vi bør være kritiske til det vi legger ut.

Et godt eksempel, som mange ikke ofrer en tanke på, er om jeg har x-et av for "dele min kontaktopplysninger med alle sammen" vs "dele med bare venner". Er det huket av på den første, vel da kan jeg være sikker på at min eventuelle framtidige jobb er langt unna.

For det de fleste ikke tenker på er at en potensiell arbeidsgiver lett kan gå inn på Facebook og søke deg opp der. Er du så uheldig og ikke har merket av for riktig "dele opplysninger" kan han eller hun lese om hele livet ditt bare ved et par klikk. Skremmende?
Og det er også slik at mange arbeidsgivere gjør nettopp dette. Bare ved et par klikk kan han eller hun bestemme, ut i fra det de leser om deg, velge å ikke ansette deg.
Så enkelt og effektivt.

Så kjære leser, vær forsiktig med opplysningene dine.

Ha en strålende dag, med eller uten Facebook!