Dette provoserer deg kanskje så til de grader og kan nok virke både ensporet og unyansert. Gjør det det, så har du kanskje gjort deg opp noen tanker selv og det er også meningen med innlegget. Forresten, det er frivillig å være her på Gladbloggen.

Jeg snakker ikke om Kvinner fra en annen kultur, innvandrerkvinner og hijab. Jeg diskuterer heller ikke ikke andre stigmatiserte grupper som sådan. Jeg snakker heller ikke om øldrikkende fotballfrelste latsabber til menn som uten unntak slenger skitne truser og sokker under sengen. Jeg ønsker bare å synliggjøre at vi i det ganske land, takket være blandt andre Kvinnebevegelsen, men også de utdanningsmuligheter vi kvinner har, og tilrettelegging fra den norske stat i form av barnehager og kontantstøtte, har langt flere valgmuligheter enn noen gang.

Hvorvidt den enkelte familie velger å benytte seg av godene som finnes, se det er en helt annen diskusjon.

Jeg tar avstand fra nesten alt som har med Kvinnebevegelse og kvinnefrigjøring å gjøre. Ikke for det, jeg kunne gjerne tenkt meg 1 million i årsinntekt, hatt mer "fri" fra hjemmeoppgaver, slippe det meste av ansvaret hva barn angår, ja selv det å føde barna hadde jeg sluppet. Jeg hadde sluppet mensen og sjokoladesuget i den premenstruelle fasen.

Ingunn Yssen og Marie Simonsen sier i en kronikk i Vg, nett i dag, at kvinner ikke bør få barn eller gifte seg.

" Kvinner burde med andre ord hverken gifte seg eller få barn. Samtidig er det et underliggende krav at du som kvinne skal ønske deg barn mer enn noe annet. Det hviler noe suspekt over kvinner som av en eller annen grunn ikke har barn når de er 30. De har valgt karriere og det ligger i kortene at det er noe egoistisk og rått over et slikt valg".

Jeg syns at framstillingen om at en kvinne, som har fått barn, å velger å være hjemme med barna sine når de er små er en grov sjikane mot alle de mødre, kvinner som i generasjoner har valgt husmoryrket framfor egen karriere. Her kunne den Norske Stat gått inn med en klekkelig påskjønnelse med, la oss si, 500.000,- for tapt arbeidsfortjeneste og karriere, tort og svie, slik det tydeligvis oppleves for mange kvinnesakskvinner. På den måten kunne de mødrene som ønsket det, eller var tvingende nødt, etter at mannen fant seg en 30 år yngre kjæreste i midtlivskrisen, og hun måtte stå på egne ben for første gang i sitt liv, forsørge seg selv, få seg en utdannelse og starte et nytt liv.

Med all respekt, jeg er for likestilling og at kvinner og menn skal lønnes likt for samme jobben man gjør. Å si at man er i mot likestilling for likestillingens skyld blir derfor feil. Jeg er i mot likestilling nettopp fordi det forventes at man som karrierekvinne, ikke hjemmværende og med et hode som, til tider er velfungerende, ikke skal kunne nevne ordet likestilling uten å føle seg som en annerledes rase. Likestilling er vel og bra, men det må tjene til sin hensikt.

Likestillingen har også hatt sin misjon og framsskritt. Vi kvinner har fått flere valgmuligheter. De fleste av oss kvinner kan velge, i forhold til de valg min mor eller min bestemor hadde, om vi ønsker en yrkeskarriere framfor å være hjemme med egne barn. Hvis jeg ikke husker feil jobbet både min mor og bestemor. Det finnes selvfølgelig urettferdighet her også, som på mange andre områder, i form av ufrivillig deltidsarbeid. Det finnes arbeidsgivere som skor seg på å kun ha ansatte i deltidsstillinger. Det er ikke rettferdig. Det er heller ikke rettferdig at kvinner må jobbe langt mer for samme lønn som en mann. Men det er en helt annen debatt.

Man må passe seg for å ikke sykeliggjøre oss kvinner. Jeg mener at det er en mye større urettferdighet å kun fokusere på de kvinner som velger å være hjemme eller for den saks skyld, på lavtlønte og deltisarbeidende kvinner. Selvfølgelig skal vi ha likelønn! Det skulle bare mangle. Vi kvinner tjener pr. i dag kun 85% av det en mann tjener. Slik skal det ikke være. Men utenom det kan jeg ikke se at norske kvinner har så mye mer å kjempe for. Så er det andre igjen som mener at vi faktisk har lik lønn for likt arbeid. Debatten er skrikende og vanskelig for menigmann..eh..kvinne å forstå.

Hvis det innebærer at for å tjene 1 million må jeg være tilgjengelig 24/7 for jobben min, jobbe i ferien (lap-topen alltid på) være tilgjengelig på mobilen, alltid være på farten, ikke få oppleve ungenes første skritt, være bortreist på fødselsdagene, da ønsker jeg ikke å være mann. Jeg ønsker heller ikke en pikk mellom bena eller ti tommeltotter på kjøkkenet for den saks skyld.

Jeg er glad for at jeg ble født kvinne og jeg elsker kvinnerollen fordi: det gir meg anledning til å være feminin og kunne vise det for mannen min i form av sexy undertøy, høyhælte støvletter og knallrød lebestift. Jeg får anledning til å kokkelere på kjøkkenet, ha det ryddig og pent rundt meg og ha en tilstedeværelse i mine barns liv. Sier ikke at menn er fraværende men det sier seg selv at 1 million i året fordrer. Og er det nå slik at det gir oss mat på bordet, klær til ungene og penger til regningene, vel da driter jeg i hvor pengene kommer fra. Har jeg lyst ut i arbeid kan jeg vel for svarte ta meg en utdanning og begynne å jobbe?

Det jeg mener er at hver og en familie må finne sin måte å organisere familielivet sitt på. I dag er vi kvinner vel så opplyste som mannen, som i en slik sammenheng høres ut som en artsfrende av en annen planet, hvilket han jo ikke er, at vi skaffer oss både utdanning og arbeid hvis vi ønsker det.

Jeg er stolt av å være kvinne, men jeg er ikke stolt av å lese kronikk opp og ned og debatt her og der, om at vi kvinner bør ha en særstilling i forhold til mannen. Det er nå en gang slik at jeg er, eller var, født med en livmor, to eggestokker og dermed utstyrt fra naturens side, til å bære fram og føde barn. Men jeg hadde ikke klart det uten mannen!

Jeg er stolt av å kunne lage mat, mener, hvis mannen overhodet ikke har interesser for matlaging eller husarbeid for den saks skyld, så bør man vel inordne seg slik det praktisk sett er best? Hvorfor skal jeg være nødt til å spise en ekkel, usmakelig usunn middag bare fordi kvinnesakskvinner står på barrikaden om at menn må komme mer på banen i hjemmesfæren? Jeg hadde ledd meg i hjel om jeg hadde møtt min mann i et forkle en ettermiddag jeg kom hjem fra jobb. Det var bare musespællene som manglet.
Jeg vil ha en Mann til mann, en som kan ta de tunge løftene jeg ikke klarer, en som kan hente ved, skifte dekk og ta ansvar for at hus og heim vedlikeholdes.

Vi kvinner står allerede i en særegen stilling. Vi har enerett på "hensynsaspektet" og "lik behandling". Vi har en egen dag som bare er vår. Vi har kjempet oss ut av huset, vekk fra løpestrengen mellom soverommetog kjøkkenet. Vel og bra det, men hvor er mannen midt opp i alt dette? Har vi ikke bruk for mannen lenger, og trenger vi en mann? Hvordan vi kommer oss opp og fram, enten vi er mann eller kvinne fordrer egeninnsats fra oss selv. Menn har hatt den fordelen, det er riktig, at de har kommet seg opp og fram litt raskere enn oss kvinner, all den tid de er født med den egenskapen: Her kommer jeg, ban vei. Vi kvinner har det lille forsiktighetsstempelet hvor vi smyger oss forsiktig frem og hvisker: Titt tei, her er jeg. Men skal man skylde på en mannsdominert verden av den grunn?

Jeg vil at ungene mine skal vite forskjellen på en mann og en kvinne, eller kvinne og kvinne for den saks skyld, eller mann til mann. Vi er genetisk forskjellig og den arven man har med seg inneholder både mijø og arv, sosialisering og kjønnsforskjeller. Det er et faktum, så kan vitenskapsmenn som Lorentzen mene, ut i fra sin forskning, på sitt særegne område, at det genetiske ikke spiller noen rolle i hvordan vi mennesker utvikler oss. Det være seg kjønnsbestemte leker eller miljømessige forskjeller. Jeg ga jentene mine dukker fordi jeg syns det er flott med dukker. Rosa er også en herlig farge som passer søte småjenter best. Blått passer best til gutter, og gjerne sammen med maskuline leker som biler og båter.
Så kan man diskutere seg ihjel om hvorvidt det er menneskeskapt at vi velger slik.

Jeg er stolt og glad for at jeg fikk oppleve en bestemor som alltid hadde tid til oss unger, kokte kakao, tok oss med på bærtur og en bestefar som tok meg med på laksefiske, lærte meg å bøte garn og sløye fisk.

Jenter har myke verdier og gutter har mer maskuline verdier. Slik er det bare, og slik kommer det nok, desverre for noen, alltid til å være.

Gratulere med dagen Kvinner, med eller uten Kvinnebevegelsen!