Å kunne flire eller le av noe morsomt og artig er ikke gitt alle og enhver.

erogene soner

erogene soner

Vi er alle født som den personen «man er». Vel, det er lett gjemme seg bak den tesen. Noen sier for eksempel at «jeg er den fødte pessimist», eller «optimist». Det mener jeg er feil. Det er feil fordi da vandrer man gjennom hele livet i den tro at man er «en evig pessimist». «Du blir hva du spiser» heter det. (Forresten bare tull det også). Tror akkurat det har en overføringsverdi til også å gjelde utsagnet over. Mener, oppfatningen vi lager oss selv om oss selv er det bildet vi viser omverden. Har man vanskelig for å le av noe morsomt er det kanskje på tide å se litt innover i seg selv og spørre seg selv hvorfor man har så vanskelig for å se humoristisk på ting? Jeg for eksempel, ler ofte, ikke nødvendigvis så mye, men jeg ler da. Og har en stor dose humor og selvironi. Ironi er for meg like viktig å kunne som det å flire og le. Tøyse og tulle. Klart man er preget av både oppvekst og miljø. Spesielt det siste er svært viktig. Miljøet, er jeg omgitt av personer som ikke gir meg påfyll og energi, negative personer som har en tendens til å bare tenke og snakke negativt vil det påvirke meg i aller høyeste grad. Jeg blir tappet for energi og glede, latter og humor istedefor det motsatte. Hvis jeg i tillegg går rundt i en boble med følelsen av å være «tungsindig» og ikke ville flire så mye som jeg gjerne ville, vel da blir man stående bom fast. Hvis jeg har bestemt meg for å ikke flire, tøyse og tulle, vel da gjør jeg sannsynligvis heller ikke det. Har jeg derimot bestemt meg for å ha en «glad» dag, en lykkelig dag, vel da blir nok dagen også det.

For meg fungerer livet bedre om jeg kan se humor i gjerne til dels alvorlige saker og jeg har vel også utviklet en tendens til å le der jeg egentlig ikke burde le. Men da viser jeg det forståelig nok ikke. Men når skal man le og ikke le? Skal man flire og le bare der det er forventet å gjøre det, eller skal man tillate seg å le også der man bare burde holde kjeft? Hvem bestemmer grensen for hvor det er «lov» å le, burde le, og skal ikke le? Jo, det er vi menneskene. Med den «normen» vi har blitt oppdratt i, den norske «strighte» væremåte med å ikke vise følelser i tide og utide gjør oss til ganske så lik den steroe typiske nordmann. Vi bør vær mest mulig lik den kulturen vi omgir oss i. Eller miljøet. Det er best slik. Og tryggest.

Se bare på Harald Eia. Etter hva jeg har lest om han så skal han visstnok være høyt utdannet og en belest man. Og jeg som trodde alle «slike» var tørre og kjedelige. Rett nok så har han eksponert seg i media i årevis. Men det er liksom greit det. Fordi vi kjenner han som en «humorens mann». Et eksempel på dette er blandt annet videoen hvor han synger på badet klokken 01.00 om natten.
Han er ufattelig morsom der han står, etter mitt syn. Han er vanvittig karismatisk og gjør dette i ramme alvor med en stor dose ironi, eller dumhet. Han fremstiller seg selv som en «dummies». Han vil at vi skal ha samme oppfatning som han selv, at dette er alvor, men det er det jo ikke. Vi vet jo at en hvilken som helst «normal»person ikke står på badet klokken 01.00 om natten å synger «Nordland,Troms og Finnmark» altså 3 ord, om att og om att.

Å kunne flire eller le av noe morsomt og artig er ikke gitt alle og enhver. Vi er alle født som den personen «man er». Vel, det er lett gjemme seg bak den tesen. Noen sier for eksempel at «jeg er den fødte pessimist», eller «optimist». Det mener jeg er feil. Det er feil fordi da vandrer man gjennom hele livet i den tro at man er «en evig pessimist». «Du blir hva du spiser» heter det. (Forresten bare tull det også). For videre lesning klikk her.