Da jeg begynte å male for første gang, våren 1997, hadde jeg aldri tatt i en malepensel før. Jeg var i en vanskelig periode i livet mitt og hadde små barn. Hvorfor jeg begynte å male vet jeg ærlig talt ikke, bare at en stemme inni meg sa at det var akkurat det jeg skulle gjøre. Der og da. Bildet jeg skulle male var intet mindre enn “Pikene på broen” av Edward Munch. Problemet var at jeg knapt husket hvordan maleriet så ut, langt mindre hvor jeg skulle få tak i et bilde av bildet. For å få dette til labbet jeg innover på biblioteket. Tenkte at der måtte jeg vel finne et eller annet som kunne ha dette motivet. Joda, biblioteket hadde et svært leksikon på flere hundre sider. Ikke for det, de hadde flere bind. Men jeg skulle ha bindet som inneholdt Mu – for Munch. Det gjorde jeg.
Husker at bildet av motivet i leksikonet var, for å være helt nøyaktig, 5×5 cm. Hjemover bar det med meg, rigget opp for kunstneriske utfoldelser, i stua, og malte. Eller, først tegnet jeg, etter nitidig gransking, motivet av på en sponplate. 30 x 60 cm.
Hvorfor jeg skulle male akkurat dèt bildet aner jeg ikke den dag i dag. Vel, jeg tegnet inn motivet, som ble, tro det eller ei, prikk lik orginalen. Det rare var at det hverken var vanskelig å tegne motivet eller male selve bildet. Fargene blandet jeg selv. Minnene fra den dagen er som spikret fast i meg. Jeg drømte meg langt vekk. Hvor, husker jeg riktignok ikke. Men der og da føltes det som den beste terapien jeg noensinne har hatt. Bildet ble også utrolig fint. Jeg var stolt og det føltes som om jeg hadde malt bilder i mange mange år.
Dette bildet, malt på en sponplate med en hjemmesnekret ramme av taklister, malt sort, en ramme som forøvrig min avdøde mann lagde, har fulgt meg i over 14 år, herregud, 14 år. Det har fast plass på staffeliet mitt, og tas bare ned når jeg maler andre bilder.
Dette bildet, som jeg er så glad i, som hjalp meg, ble min egen terapi. Jeg husker også at jeg lånte bøker om Edward Munch. Ble nysgjerrig på hvem denne mannen egentlig var. Leste om ham, familien hans, livet hans. Når jeg reflekterer over dette i dag tenker jeg at livet den gang, i begynnelsen av forrige århundre ikke var så mye mer annerledes enn slik vi opplever hverdagen i dag. Det fantes da som nå,psykiske problemer, familier strevde, det var klasseskille, fattig og rik, akkurat som i dag. Vi har kanskje enda bedre forutsetninger til å mestre hverdagen enn hvilket var tilfelle da. Mener, vi har terapeuter for alt mulig, psykologhjelp for den som trenger det. Riktignok med lang venteliste. Vi har spesialister for det meste. Det er om mulig lettere å ramse opp hva vi ikke får hjelp til?
Likevel, jeg tror at det enkle ofte er det beste og at man ikke trenger hause opp problemene og lage de større enn de er. Vi må rett og slett stole mer på oss selv og p det vi faktisk er i stand til å gjøre. Stole på dine egne avgjørelser og på det som er riktig for deg.
Det gjelder bare å gripe nuet. Se løsningen, som ofte er rett framfor nesen vår.
Jeg mener fortsatt i dag at å ha en eller annen form for hobby er sunt. Vi har alle sammen “barnet” iboende i oss, vi må våge å ta det barnlige fram, leke med dagen, om det ikke er malekunsten som fenger deg, eller scrapbooking, eller strikking. Finn ut hva DU har lyst til. Og gjør det!
