Jeg jobber med en roman-serie og tanken bak prosjektet er at historien jeg vil fortelle skal omhandle hele 6 bind. Historien er ekte og så langt det er mulig vil framstillingen være så lik virkeligheten som mulig. Det er likevel tomme hull i historien og slikt sett vil det derfor være noe oppdiktet. I delene som omhandler 2.verdenskrig og Nord-Norge har jeg hatt research på internett og faktaopplysninger fra bøker.

Dette er en historie til ettertanke og på mange måter en reise i hvordan det var å vokse opp under harde kår, som tyskertøs og ikke minst, som "tyskerunge" og etterkommer av Tsjekkiske aner.

Jeg tenker i så måte ikke så ulikt Karl-Ove Knausgård og hans selvbiofgrafi "Min kamp" og kan bøkene hans leses av 50.000 mennesker, vel så er det ikke umulig at min historie vil engasjere iallefall noen av Dere her ute.

Jeg er imidlertid ikke sikker på om det er riktig av meg å dele boken, så langt, her på Gladbloggen. Jeg velger i første omgang å dele med Dere de to første kapitlene.

God lesning!

Nord-Norge, høsten 1943

Den lille øya langt ute i havgapet virker så fredelig og idyllisk der den ligger badet i morgensolen. Øya huser 125 mennesker, med stort og smått, men nå er det kun noen få familier igjen, inkludert dem selv. Familien til Anna består av to yngre søsken, Marte og Halstein samt foreldrene, Eva og Hans. På øya er det et rikt fugle- og planteliv og skjærgårder med uttallige små øyer, holmer og skjær.

Krigen har vart i flere år nå og alle bare venter på at Hitler skal kapitulere og trekke seg ut av landet. De tyske soldatene under Hitlers krigføring har inntatt Norge og er på vei nordover. Det er bare dager før de inntar Finnmark og folk er engstelige og redde. De fleste har rømt enten sørover, vestover eller til Sverige. Det er bare noen få mennesker igjen men de vet at de må reise de også. Alt de eier og har må de forlate. Tyskerne brenner ubønnhørlig ned alt de kommer over av hus, gårder, by og land her i nord slik at folket ikke har mulighet til å overleve verken under eller etter raseringen. Dyrene tar soldatene til seg selv før de setter fyr på gård og grunn. Alt av interesse skulle brennes ned og ble kalt den brente jords taktikk. Fienden, som var russerne, skulle ikke kunne bruke noe av Finnmarks ressurser. Tyskerne hadde planlagt å komme inn til Finnmark via Murmansk og satte derfor store styrker inn mot øst og Russland. Kirkenes befant seg i kampsonen i over tre år og var den byen som ble utsatt for flest flyangrep.

Oppfinnsomhet og nøysomhet var oppskriften på å overleve under den tyske okkupasjonen og den største utfordringen var mat, klær, helse og velferd. Det er derfor ikke uten grunn at det var kvinnene som var de største heltene i denne kampen. De sto i timevis i kø for å handle mat, de konserverte og tilberedte mat, stelte og lappet tøy. De deltok også på hjemmefronten. De holdt flyktninger i skjul, formidlet beskjeder, distribuerte illegale aviser og leverte mat og klær til de som trengte det. Matvarer ble rasjonert gradvis under okkupasjonen. Først ble kaffe, sukker og mel rasjonert og i 1941 fulgte kjøtt, flesk, egg, melk og melkeprodukter etter. Året etter ble poteter og grønnsaker rasjonert og i 1943 kom fisken også på rasjoneringslisten.

Øysamfunnet i det værbitte nord-norske kystsamfunnet har hatt noen vanskelige år mens krigen har pågått. Mange har allerede rømt sør og vestover via båt, mens andre igjen har dratt over grensen til Sverige. Noen har valgt å bli værende så lenge som råd er men nå som soldatene nærmer seg mer og mer for hver dag som går vet de at de også snart må dra. Anna vil ikke reise vekk. Hun vet at øysamfunnet der de bor er både utsatt og et viktig mål for tyskerne og at det derfor ikke er noen vei tilbake, annet enn å dra vekk før de kommer. Det er bare noen få familier igjen, i tillegg til dem selv og skyssbåten er ventet allerede om få dager.

Det er nesten helt vindstille og måkene skriker for full hals der de krangler om restene etter sløyd fisk. De få fiskerne som fortsatt fisker ligger til kai med dagens fangst. Å drive fiske var særdeles vanskelig, spesielt nå som krigen nærmer seg. Fiskerne våger ikke ha på lys om bord i båten og derfor fiskes det bare om dagen. Likevel fisker de aller fleste, salget av fisken gir gode inntekter og omsetningen på det lille fiskebruket er usedvanlig godt. Tyskerne ser på fisken som en viktig vare og nesten all fisk blir foredlet og sendt ut av landet. Tyskerne satset og investerte betydeliges summer i fiskeforedling og flere tyske fabrikkskip var kommet til Norge for bistå fiskeproduksjonen. De norske bøndene startet med nybrottsarbeid for å utvide landareal og i byene ble parker og hageflekker omgjort til åkrer. Her ble det dyrket hodekål og poteter og grønnsakene var kjærkomne matvarer for å spe på de magre brødrasjonene. For å dekke kjøttbehovet ble det alet opp kaniner og griser på gårdene og landsbygda og i villastrøk i byene. Folk plukket også bær og sopp. Folk byttet ting og gjenstander for å få tak i mat og på svartemarkedet måtte man gi mye for å få tak i tobakk, alkohol og flesk. Det ble også utført rasjonering på bensin og syklene ble aktivt tatt i bruk.

En ny dag
Anna våkner grytidlig. Det er ikke noe uvanlig ved det. Slik er det hver morgen. Men søndagene kan hun sove litt lengre. Til klokken 8. Dette er eneste dagen hun får tid til seg selv. Anna står opp og tar på seg fjøsklærne. De andre sover og huset er stille. Men det varer ikke lenge, det vet hun. Hun går ut i fjøset hvor kyrne venter melkesprengt. De har to kyr, Evalita og Hannemo. Det var Anna som fikk gi dem navn. De har også en gammel okse. Den er nesten bare i bruk når de skal hente is fra vannene. Da kan den trekke store isblokker som blir skåret ut fra vannene og ned til fiskebruket. Eller når fisk skal trekkes bort til hjellene for å bli hengt opp til tørrfisk. I år har de hatt kyrne i fire år. Fire år, hvor fort tiden går, tenker hun. Anna var bare fjorten da de fikk kyrne. Nå er hun blitt atten og snart voksen. Hun tar fram melkespannene og setter seg til rette under Evalita. Det er her hun har den beste tiden på døgnet. Her kan hun sitte i fred og ro uten at søsknene maser på henne. Her kan hun drømme seg langt vekk fra gårdens plikter og gjøremål. Anna melker Evalita først. Evalita er alltid den som rauter mest og har mest melkespreng. Men så melker Evalita litt mer enn Hannemo. Mens hun sitter slik å melker hører hun plutselig en uvant lyd. Akkurat som om det er noen i høyet bak henne. Hun slutter å melke, lytter. Ja, der hører hun raslingen igjen. Anna røyser seg og går mot lyden. Med ett ser hun en stor skygge på låvedøren foran henne. Det er mørkt og det eneste lyset som er i fjøset er en lampe i taket der hvor kyrne står. Hun vil løpe vekk samtidig som hun trekkes mot høyet. Hun velger det siste og går sakte fram mot skyggen. Nå ser hun tydelig hva skyggen er. En mann. En mann som er kritthvit i ansiktet, mager og skitten. Anna merker, til sin forundring, at hun ikke lenger er redd. Mannen virker ikke farlig. Heller redd og utmattet. Av klærne kan hun se at han er soldat. De er fillete og bærer preg av krigen som enda ikke er over. En krig som har vart i flere år nå.

Hun går mot mannen. Ansiktstrekkene forteller henne at det er en vakker mann. Høy, mørk og med rene klare trekk. Anna smiler forsiktig til mannen. Han smiler like forsiktig tilbake. Han virker ikke så redd lenger og tar et skritt mot henne. Han strekker hånden ut og hun griper den. Trekker han ut av høyet, mot lyset. Han følger henne og Anna tar han med til kyrne.
Hun bøyer seg ned, tar opp melkespannet og gir spannet til mannen. Han tar i mot og drikker store slurker. Melken sildrer nedover haken og halsen, men det virker ikke som om mannen merker dette. Hun hører med ett faren komme plystrende mot fjøset.
”Fort, gjem deg”, sier hun til den fremmede. Anna drar mannen bort til høyet igjen og ber mannen gjemme seg. Han skjønner merkelig nok hva hun mener for han legger seg dypt ned i høyet mens Hun drar høy over kroppen hans. Dekker han til som best hun kan. Hun vet at faren har arbeidsklærne hengende ved fjøsdøren. Han drar alltid på havet på denne tiden av døgnet. Av og til kan han komme inn til henne og hilse på, men som regel trakk han bare klærne på seg og gikk ned til båten. Faren til Anna er dypt religiøs, som de fleste her på øya. Anna selv kan styre sin begeistring for menigheten men det våger hun aldri fortelle noen. Derfor følger hun pliktoppfyllende med på hver eneste menighetskveld på menighetshuset. Som regel pleier hun å gjemme seg vekk på kjøkkenet og det er da heller ingen som syns det er merkverdig. Anna er jo en så flink og dydig jente, sier de fleste. Ja, hva skulle vi gjort uten Anna?

Anna hører faren drar på seg klærne og han roper heldigvis bare et god morgen til henne før han drar ned på kaia. Hun puster lettet ut, hvorfor hun ikke ville at faren skal komme inn i fjøset kan hun ikke forklare. Bare at hun vil ha denne mannen for seg selv en stund. Før de andre kom til og oppdaget han. Anna går tilbake til mannen som fortsatt ligger gjemt i høyet. Han kikker forsiktig frem med store bekymrede øyne. Hun forklarer så godt hun kan at hun skal hente litt mat. Hun peker med fingrene på munnen sin og gjør tyggebevegelser. Mannen nikker et ja. Hun lister seg opp mot huset og smyger seg inn så stille hun kan. Anna vil ikke vekke de andre ennå. Men hun vet at hun også må gjøre i stand til frokost snart. Hun tar med seg et stykke brød og litt havregrøt fra i går. Melken er jo i fjøset, men hun tar med seg en kopp.

Mannen ligger helt stille i høyet når hun kommer inn og hun er ikke redd lenger, bare bekymret. Tenk om de andre fikk vite om mannen? Anna går bort til han og gir han maten. Han spiser fort, for fort syns hun. Men han er sikkert veldig sulten. De blir stående å se på hverandre og hun undrer om han kan snakke engelsk. Det lille hun har lært av engelsk på folkeskolen kan komme godt med nå, tenker hun. På stotrende engelsk forteller hun hva hun heter. Mannen svarer tilbake, ikke helt perfekt han heller, at han heter Wiktor og at han er tysk soldat. Han presiserer likevel at han ikke er fra Tyskland, men fra Tsjekkia. Dette forvirrer henne litt, men hun lar det fare forbi. Det er sikkert en grunn til at han er havnet i Tyskland og som soldat. Han forteller videre at for å komme seg ut til øya har han tatt en robåt i fjæra på den andre siden og rodd ut. En tur som har tatt han to dager. Anna vet innerst inne at hun burde hate mannen og vise han all den forakt han fortjente. Likevel ser hun bare en mann som er sulten, utmattet og trett, både av krigens herjinger og dager på rømmen. Han har sikkert rømt fra troppen sin, det er hun helt sikker på. Nå som han har fått litt mat i seg kvikner han til og setter seg på fjøsgulvet. Han klapper ved siden av seg og gjør tegn til at Anna skal sette seg ved siden av han. Han ser på henne med de vakreste øynene hun noen gang har sett. Dype og varme. Deretter begynner han å fortelle. Han har, som hun tenkte, rømt fra troppen sin. Engelsken er ikke perfekt men hun forstår såpass at hun skjønner det meste av det han sier. Ottor har tenkt å desertere og har vært på rømmen i tre dager. Han innså at han har rømt i feil retning og at om ikke lenge så vil både troppen hans og resten av de andre soldatene innta området. Da vil både hun og familien måtte flykte. Flykte sørover og forlate hus og hjem til tyskerne. Wiktor sier han vil forsøke å vende tilbake til troppen og håpe de godtar unnskyldningen hans om at han ble skadet i foten og ikke kom seg videre. Anna spør hva han gjør i troppen. Han sier han er maskinfører om bord på et stort krigsskip. Derfor vil også en løgn om skaden i foten virke troverdig, tror han. Hvis troppen er her om tre, høyst fire dager, vil han, om hun gir han lov, gjemme seg i fjøset. Anna nikker. Hun vet at det hun gjør er galt men klarer ikke si nei. Øynene hans forteller noe helt annet enn krig og elendighet. Hun nesten drukner i dem og hun kjenner en vibrering i hele kroppen ved å være så nær han. Hun vet at om dette blir oppdaget vil hun bli til spott og spe for hele familien og gjøre skam på hele bygda. Men hun får seg ikke til å jage ham på dør. Hun sier at han må være stille og holde seg gjemt i høyet om dagen, så vil hun komme med mat om kvelden og på morgenen når fjøsstellet skal ta til. Wiktor vil gjøre som hun sier og lover å forsvinne innen tre dager.

Hun vender tilbake til huset hvor de andre har begynt å våkne til liv. Småsøsknene sitter ved bordet sammen med moren og spiser havregrøten som hun gjorde i stand tidligere. ”Så, der er du” sier moren og ser bort på Hun. ”Hvorfor tok det så lang tid i fjøset?” spør hun. Anna sier at Evalita måtte vaskes grundig i jurene før hun kunne melke. ”Ja, det forstår man” svarer moren. Hun setter seg til bords og tar seg en tallerken havregrøt hun også. Alle spiser i taushet. Det har vært en rar stemning på gården den siste uken og alle har vært oppjaget og anspente.

Etter middagen går hun i gang med huslige gjøremål. De forsøker å leve så normalt som mulig selv om det er vanskelig. Sukker og egg har de ikke hatt på lange tider og melet er snart slutt. De hadde opprinnelig fire kyr men måtte slakte den fjerde for fire måneder siden og kjøttet har de byttet bort mot de varene de manglet. Noe beholdt de selv og det som de ikke har saltet er solgt videre. Melken som kyrne gir dem lager de ost og smør av og bytter dette mot sukker og mel. Kyrne kan gi opptil tjue liter om dagen som igjen betyr at økt salg av smør. Av og til lager de rømmekolle og både Anna og søsknene elsker rømmekolle med sukker på. Anna tanker på faren sin som sammen med naboen drifter havet hver dag. Et farefylt yrke med mange stormfulle dager men hvor fisket var den viktigste næringskilden. Fortsatt er det noen som ror til havs i kun små åpne båter. Faren hennes har en motorisert liten skøyte. Den er akkurat passe stor til at han kan drifte den alene. Det lille fiskeværet ute i havgapet har et lite fiskebruk med tilhørende landhandel. Under normale omstendigheter yrer det av liv både på butikken og på kaia men nå som de fleste har reist syns Anna at hele øya virket nifst og spøkelsesaktig. Likevel vil hun ikke reise derfra. Det er her hun er født og oppvokst og hun vil fortsette å bo der, også etter krigen.
Når hun er ferdig med arbeidet innendørs finner hun fram tre spann og roper på Marte og Hallstein. Hun passer på at de alle har luene på. Terna kan være svært så vanskelig å ha med å gjøre på denne årstiden. Hun skriker og skråler og liksom vil lede de vekk fra myra og ungene sine. Når de nærmer seg redene og eggene stuper og hakker den på hodene deres. Derfor er det fint å ha på gode tykke luer som et vern. Sammen går de ut og tar veien opp mot moltemyrene. På denne tiden av året er det rikelig med molter og de vet at de får god pris på moltene. Bærene sylter de og selger videre. Øya har også et rikt fugleliv og på våren er det alltid mange egg å finne. Naturen gir dem et godt livsgrunnlag og det er derfor Anna er så takknemlig for å få bo der ute på øya. Hun elsker å vandre i naturen, kjenne den salte og friske sjøluften og sjøsprøyten slå innover bergene.