I del en, om det å miste noen skrev jeg om da jeg mistet min mann ved selvmord. Man skulle ikke tro at lynet slår ned to ganger men det gjorde det altså for min del. 11 år tidligere, 2.påskedag i 1987 døde min bror, også han ved selvmord. Jeg har begynt prosessen med å skrive hvordan det var å vokse opp med en bror som på sett og vis var et fryktelig misforstått barn. Hvordan det var å vokse opp som søster, på sidelinjen, maktesløs. Å se han kjempe seg gjennom hverdagen for til slutt å velge livet bort ved å gå å henge seg. 21 år gammel.

Han ble bare 21 år. I likhet med historien om min mann, er også dette en sterk opplevelse og historie. Når jeg velger å dele den med deg som leser er det fordi jeg tror den kan bidra med noe nyttig. Nyttig i den forstand at man kan lære av å lese andres beretninger. Man kan ta ting til ettertanke og innse at man egentlig ikke har det så aller verst. Man kan stoppe opp i hverdagen og få øye på alle de små nyansene som er med på å sette farge på tilværelsen.

Meningen med historien er å bevisstgjøre og motiver andre som har det tøfft eller har opplevd traumatiske hendelser. Familietragedier, mishandling og sykdom er fortsatt tabubelagt og man vil ikke uten videre la andre ta del i dette. Skam og skyldfølelse er stikkord som går igjen hos de som er berørt. Dette er ikke hyggelig lesning og jeg burde vel strengt tatt ikke delt dette med hvermansen, men jeg tror det er viktig kunne sette fokus på meningsfulle artikler/historier, ting som griper en inn i hjertet, rører oss på et eller annet vis....ting som ikke bare er flatterende, morsomme, tomt, uten mening.

Å skrive denne historien trekker fram minner jeg for lengst har pakket langt ned i "ryggsekken" min. Jeg har brukt mange år på å bearbeide sorgen og innsett at det var en traumatisk hendelse, ikke bare for meg, men for hele familien. Mange år gikk med på å fornekte at det i det hele tatt hadde skjedd. Hjelpeapparatet den gang var ikke godt nok utviklet slik at bearbeiding og reaksjoner og traumer i ettertid har vi etterlatte måttet jobbe med på egen hånd. Det fantes heller ikke et hjelpeapparat som fanget meg og mine barn opp på slutten av 90-tallet da min mann døde, og av erfaring blir man rik. Kanskje var det styrken for meg at jeg måtte overvinne og gå videre. Først nå kan jeg, i godt voksen alder, se tilbake på fortiden og akseptere den for det den var, at det ble nå engang slik og har godtatt at det var "min skjebne". Har forsonet meg med at ting ble gjort, og ikke gjort, ut i fra de forutsetningene som lå til grunn den gang. Det er alltid lett å være etterpåklok men det hjelper så forbanna lite.

Jeg har også et etisk og moralsk ansvar i forhold til min familie, mine foreldre og mine søsken. I skrivende stund er jeg usikker på om det er etisk riktig av meg å utlevere et menneske på denne måten, som i tillegg ikke har mulighet til å forsvare seg selv.
Poenget mitt med historien er å belyse hvordan samfunnet og hjelpeapparatet ikke var der, til tross for gjentatte forsøk på å få hjelp og hvordan det rammet en hel familie, ikke bare mens han levde, men også i ettertid. Skulle jeg mot formodning støte noen eller noe i denne historien så er det ikke gjort med hensikt eller overlegg.

Se for øvrig også historien om besteforeldre, minner fra en barndom.

Vi vokste som sagt opp i ei lita bygd i Nord-Norge. Jeg husker barneårene på godt og vondt. For å ta det gode først. En barndom med dukker, paradis og hoppestrikk. Bading i fjæra og fiske fra robåt. Med mange yngre søsken var vi en storfamilie hvor vi ungene var så heldige å ha både en bestemor og en bestefar i umiddelbar nærhet. Hele tiden. De ble en klippe for oss unger. Bestemor med sitt læstadianske og kristne verdigrunnlag oppvokst i en meget religiøs familie hvis far var en finsk predikant. Min bestefar som ikke bare var en spyttharkende værbitt staut kar, men som i tillegg hadde et helt annet verdisyn og var ikke personlig kristen.

Jeg vokste altså opp med en fot i hver grind. Når jeg tenker etter i dag ser jeg at jeg har fått med meg noe verdifullt noe fra dem begge to. De lærte meg at man godt kan ha forskjellig ståsted og være vidt forsdkjellige personer og fortsatt kunne leve sammen. Det handler om respekt. Respekt for medmenneskene man har rundt seg. Respekt for at man ER forskjellig. Slik bevarte de et langt samliv, til døden skilte de ad.

Min bror ble bare 21 år gammel. Han var en aktiv gutt, var høyt og lavt allerede fra da han var en liten gutt. Alle barn vil ha oppmerksomhet, ikke bare barn, men vi voksne også. Får vi ikke oppmerksomhet gjør vi saker for å tiltrekke oss det og bli lagt merke til. Når jeg tenker igjennom hvordan episoder utspant seg og hva han gjorde for å oppnå oppmerksomhet på blir jeg trist. Jeg blir trist fordi den eneste måten han tiltrakk seg oppmerksomhet på var ved å gjøre "dumme" ting, ting som ikke var bra. I skyggen av sin søster, som var midtpunktet og et år yngre følte han seg satt til siden. Jeg vet jo ikke dette med sikkerhet og fikk aldri snakket med han om dette. De siste årene før han døde hadde vi ikke et spesielt nært forhold. Vi hadde ikke et forhold i det hele tatt.

I skolen var han et såkalt "problembarn". Slike barn var det alltid problemer med, uansett hva lærerne gjorde. Opplevelsene jeg sitter igjen med er at han var et misforstått barn. Han var nok skoleflink men fikk ikke mulighet til å utvikle seg. Han hadde problemer med å innrette seg en skolestruktur og et system hvor ting var satt i rammer. Han begynte derme tidlig å skulke skolen og opponerte med å vanke sammen med de som var langt eldre enn han selv. Han begynte å røyke i 9-10 års alderen og det gikk ikke lang tid før smaken på alkohold også var et faktum.

Det er spesielt morsomt å følge med Harald Eia`s "Hjernevask" hvor essensielle spørsmål om menneskets utvikling tas opp, blandt annet om hvorvidt vi mennesker er styrt av gener eller miljø og arv. Det er et både og dilemma, spør du meg. Det er nok ikke så enkelt som å si at vi kun er styrt av gener eller miljø og arv. Jeg tror begge deler er like viktig for oppveksten og hvordan vi utvikler oss.

Han hatet urettferdighet og tok alltid parti for de "svake". Siden han var stor av vekst, høy og kraftig tok han igjen med den eneste måten han visste ville bli lagt merke til. Han banket opp de som var "slemme". Da han kom i tenårene var han nok blandt de tøffeste i gata. Riktignok fikk han selv juling og kom ofte hjem med blodige klær og ødelagt nese.

Etterhvert, i 12-13 års alderen, var han både skolelei og ville noe mer. Ting ble vanskeligere og han ble mer utagerende. Han drakk, festet og røykte. I denne perioden begynte han også sin småkriminelle løpebane. Han stjal og gjorde innbrudd.

Det var en fryktelig stor påkjenning for familien som sto maktesløse på sidelinjen og ikke kunne gjøre noe. Jeg tror, og det er min egen oppfatning, at her burde leger og andre fagfolk som jo var inne i bildet, sett tegnene på at det var noe riv ruskende galt. Men han ble ikke fanget opp.

Som han måtte slite og ha det vanskelig. Sine søsken hadde han opparbeidet seg et heller dårlig forhold til. Jeg kan bare snakke for min egen del i forhold til han og jeg var livredd. Jeg var livredd fordi han tok ut sin frustrasjon på meg. Han var alltid sint på meg og viste det i form av psykisk makt og fysisk vold. Den psykiske volden var verst. I og med at jeg aldri visste hvor jeg hadde han levde jeg i en konstant frykt for hva han ville gjøre. Jeg nevner ikke konkrete hendelser men arrene vil nok aldri bli borte. Han var uberegnelig, kynisk og hadde lært å ikke bli hørt. Eneste måte å bli hørt på var ved å bruke vold og makt.

Maktesløsheten over å ikke "høre til" i samfunnet var nok det som såret han aller mest. Hvis han led av ADHD er det enda verre for oss å forestille oss hvordan han egentlig hadde det. Mange ting tyder på det. Den gang var ikke diagnosen allment kjent slik den er i dag. Den gang, på midten av 80-tallet var ikke ordet kjent for fagfolk engang. Tror jeg. Han hadde absolutt de typiske tegne på diagnosen slik vi kjenner den i dag.

I følge Wikipedia kjennetegnes ADHD slik: "Diagnosen(e) kan stilles hvis en person har konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet. Trasslidelse, atferdsforstyrrelse, angstlidelser, tvangslidelse, søvnforstyrrelser og depressive lidelser forekommer ofte sammen med AD/HD. For å kunne stille diagnosen må symptomene ha vært tilstede i minst 6 måneder, de må ha debutert før 7 års alder, og det må ikke foreligge noen annen diagnose eller tilstand som bedre forklarer vanskene".

Alle disse symptomene var til stede før han kom i skolealder. Jeg sier ikke at det unnskylder oppførselen hans men at adferden var noe han selv ikke kunne kontrollere. Det kan være jeg tar helt feil, det kan også hende at påstanden min er riktig. Hjelpen som ble tilbudt var i form av en vurdering og erklæring om at han ikke var "gal" og så sendt hjem igjen. Likevel er det et faktum at politi, håndjern og politibil var et fast innslag i hverdagen vår fra han var 12-13 år. Politi fordi han rasterte hjemmet sitt, håndjern for å hemme han i å slå, politibil for å frakte han i arresten, som før øvrig var det eneste tilbudet han fikk. Senere, i 16-17 års alderen kom selvskadingen. Da kunne vi tilføye ambulanse på hjelpelista vår. For det var alvorlig og sykehusinnleggelsene ble etterhvert mange.

Jeg husker ikke om han fullførte grunnskolen og om han gjorde det var det desverre med et stort fravær. Han begynte å ro fiske og en periode hadde han det ganske bra med seg selv. Innimellom fyllekulene kunne han både le og være en helt "vanlig" bror. Straks han havnet på fylla kom angsten hos meg krypende. Jeg gikk i en konstant stresstilværelse i mange, mange år.

Han reiste også mye en periode. Tok seg jobb på båt langt unna. Da pustet jeg lettet ut og senket skuldrene.
En episode som kan ha vært med på å forverre livet hans betraktelig er brannskaden han kom ut for som 17-åring. Han var langt til havs på en middels fiskebåt da det begynte å brenne ombord. Han lå på Haukeland og brannskadeavdelingen i nesten et halvt år. Med 3-grads forbrenning over store deler av kroppen kjempet han seg opp og tilbake til livet igjen.

Han var et skadeskutt barn og hadde mange problemer. Både med seg selv og i forhold til andre. Han visste så inderlig vel hva han forvoldte av skade mot sine nærmeste. Hvorvidt han var i stand til å føle empati og omsorg er en annen sak. Ofte lot han frustrasjon og sinne gå ut over inventar og døde ting. Men ofte lot han det gå ut over familien.

Etter brannen ble han verre enn noensinne. Frustrasjon, mareritt og følelsen av å være en "outsider" tok overhånd. Selvskadingen ble verre og der og da klarte jeg ikke ta inn over meg at det var hans måte å be om hjelp på. Det var hans måte å utrykke seg, et nødskrik om å bli hørt og forstått. For meg handlet hverdagen utelukkende i å mestre redselen og angsten som hele tiden lå som et teppe og stengte for omverden. Jeg ønsket ofte at han ikke var mer. Jeg ønsket ofte at han var død. Jeg hatet han og ville bare være i fred. Som sagt, den psykiske terroren var verre enn at han slo i stykker en dør eller to. Mesterens mester vil jeg kalle han, selv i dag. Forsoningen om at han ikke var som oss "alle"andre" veier fortsatt ikke opp for det han gjorde. Men det er fordi jeg var et barn. Jeg var et vettskremt barn som ikke forsto hva som skjedde og hvordan det kunne skje. Jeg husker at jeg ofte tenkte på hvorfor vi ikke fikk hjelp. Hvorfor var det ingen som grep inn? Hvorfor var det ingen som så? De så jo politibilen utenfor huset vårt. De visste hva som skjedde. De visste at vi behøvde hjelp. De så ambulansen, gang på gang. De så at han prøvde å drukne seg i vågen. At han sto og ropte med sjøen til midjen at han ikke ville mer. Jeg husker at jeg følte at det var oss mot "dem". Bygdedyret. Jeg husker at jeg følte at folk så på oss som en annerledes familie. Ja, vi var annerledes. Vi var annerledes av den grunn at vi hadde et familiemedlem som var alvorlig syk og trengte hjelp. Vi valgte ikke selv å ha det slik. Men det ble slik. Jeg forstår jo at det er veldig vanskelig for andre å blande seg inn i familiære saker. Jeg forstår at folk ikke forsto. Jeg har akseptert at det ble slik.

Jeg ville bort og vekk og flyttet for meg selv som 15-åring. Jeg trodde at det ble bedre nå. Men det ble det ikke. Det ble verre. Han kom etter meg. Han fikk nå enda større handlingsfrihet og kunne gjøre med meg akkurat som han ville. Han ble også merkbart dårligere. Han hadde en kjærest i en periode. Jeg slapp dermed unna det verste helvete. Problemene ble likevel bare overført til henne. Jeg husker at vi allierte oss sammen. Varsling og selvbeskyttelse var fellesnevneren. Helt til hun ikke greide mer og dro. Da tippet han virkelig ut.

Han holdt på med fyll, fest, selvskading, vold mot familien, maktovergrep til siste slutt. Den dagen han døde gjorde han det med viten og vilje. Samme natten var han på fest og jeg har i ettertid hørt at kompisene hans syns han oppførte seg litt merkelig. Litt annerledes, betenkt og ikke slik han pleide å være.

Tidlig på morgenen, 2.påskedag 1987 dukket han opp hos besteforeldrene våre. Bestefar var våken og ga han frokost. Han var rolig og behersket og spiste. Etterpå gikk han inn til vår bestemor og tok farvel. Han sa ikke direkte hva han skulle. Til bestefar sa han at han skulle ned på kaia og fikse noe med en båt han hadde der. Bestefar hadde egen kai og naust. Han tok farvel med bestefar også og gikk ned. Bestefar syns det var merkelig at han ikke kom opp igjen. Klokken var da blitt rundt 10.00. Han tenkte at han kanskje var sovnet av i naustet og gikk ned for å se. Naustet var tomt og han gikk derfor ut på kaia. Deretter gikk han tilbake og ned foran naustet. Der fikk han se min bror. Han hang under kaia og hadde nok hengt der siden han gikk ned i 7-tiden.

Bestefar fikk han ned og fikk varslet oss andre. Min første reaksjon på at han var død var glede. Jeg ble veldig glad da jeg hørte at han endelig var borte. I tiden fram til begravelsen vekslet jeg imidlertid på å føle sorg og glede. Den dagen han ble gravlagt hadde jeg på en måte gjort opp status. Jeg følte kun en glede. Da den siste spaden med jord var falt og folk brøt opp og gikk hver til sitt ble jeg sittende å hulke over kisten. Det blåste og var bitende kaldt. Det husker jeg likevel ikke. Jeg husker bare at jeg ble sittende å hulke av glede over kisten hans. Endelig var helvete over. Endelig kunne jeg, en gang for alle, puste lettet ut. Marerittet var over.

I ettertid har jeg måttet leve med skyldfølelsen over i det hele tatt å ha tillatt meg å tenke slik. Skyldfølelsen over min egen egoisme. Men jeg står, ved min Gud, fortsatt på mitt og den dag i dag kan jeg ikke se at det fantes noe annet alternativ. Ikke slik hjelpeapparatet var den gang.

Minnene har etterhvert blitt til å leve med. I flere år etter hans død kunne jeg våkne, gjennomvåt av svette med mareritt og følelsen av at han fortsatt var der. Ved siden av meg. Jeg våknet ofte ved at jeg hørte han banke på vinduet, slik han pleide, da jeg bodde for meg selv. Jeg kunne drømme en spesiell hendelse for så å fortsette på den samme drømmen mange måneder etterpå.

Jeg vil avslutte med en av sangene som ble sunget i begravelsen. Den er vakker og passer veldig godt til min bror.

Jeg er en seiler på livets hav
Tekst: H. A. Tandberg. Melodi: Klaus Østby

Jeg er en seiler på livets hav,
på tidens skiftende bølge.
Den Herre Jesus meg kursen gav,
og denne kurs vil jeg følge.
Jeg stevner frem mot de lyse lande
med livsens trær på de skjønne strande,
hvor evig sol og sommer er.

Iblant jeg seiler for medvinds bør
i andres kjølvann og følge
som just lik meg denne reise gjør
hen over jordlivets bølge.
Og havet smiler, og solen skinner,
min dag så stille og blid henrinner,
mens vinden fyller alle seil.
Men ofte ensom i brott og brann
i uværsnetter jeg seiler,
da ingen kjenning jeg har av land,
og intet fyrtårn jeg peiler.
Men når jeg nær tror mitt skip begravet,
da kommer Jesus på bølgehavet,
om først i siste nattevakt.

Mitt skip er lite og havet stort,
det rommer tusene farer.
Men storm og bølge ei skyller bort
det skip som Herren bevarer.
For ennå skjer det som før det gjorde,
når Jesus selv kommer innen borde:
da legger havet seg igjen.

Når siste storm er engang ridd av,
og hjemmets kyster jeg skimter,
jeg ser i solglans et annet hav,
krystall som funkler og glimter.
Jeg skuer portenes perlerader
og hører englenes myriader
som hilser meg velkommen hjem.

La ankret falle! Jeg er i havn
i ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn,
han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
mens ankret sakte og stille faller
i evighetens lyse land.

Jeg håper, ved å fortelle min historie, å gjøre oss oppmerksomme på at vi alle har et ansvar, som medmenneske, å bry oss. Vi skal heller ikke ta for god fisk hva legfolk og andre profesjonelle mener, eller ikke mener. Vi må våge å si ifra når vi blir urettferdig behandlet, vi må våge å gripe inn, enten vi har mistanke om barn som blir forsømt, om naboen blir banket opp eller arbeidskollegaen som kanskje trenger hjelp.

Spesielt dette med barn er vanskelig. Det er også vanskelig å blande seg inn i familiære anliggender. Vi er redd for å trenge oss på og vi er redd for å dumme oss ut. Spesielt det siste, redd for å ubegrunnet blande oss inn. Men man kan aldri vite sikkert. Den eneste måten i å bekrefte eller avkrefte er ved å spørre og være direkte. Så får det heller være at vi dummer oss ut eller tar feil. Det er bedre å spørre en gang for mye enn å ha øyne og ører lukket og tie.