Jeg vil skrive om hvordan det er å miste noen. Å miste noen fører gjerne med seg masse sorg, depresjon og en uendelig tristhet.

I Norge er det ca. 500 personer som velger å ta sitt liv årlig. Hva det gjør med de etterlatte, familien og de nærmeste kan oppleves svært forskjellig. Felles for alle, tror jeg, er en ubeskrivelig skyldfølelse og sorgen over å ha mistet et kjært familiemedlem.
Å ta sitt eget liv er den letteste utvei for de som rammes, sies det. Personlig mener jeg at det krever et enormt mot for å gjøre noe slikt. Det krever en usedvanlig styrke for å ta sitt eget liv. Livet slutter der og da. Det er ikke mer. Det blir mørkt og kanskje fredfullt?

Jeg mistet min bror 2.påskedag i 1987. Han var da 21 år og jeg 19. 11 år etter, i 1998, mistet jeg min mann. Begge valgte å avslutte livet sitt. Jeg satt alene med 3 små barn.

Jeg vil dele med andre mine egne opplevelser, sorgreaksjoner og hvordan dette har formet meg som menneske ved å skrive om dette her på nettsiden. Det er mange rundt om i dette ganske land som sliter med egne reaksjoner, sorg og depresjon over å ha mistet en sønn, en datter, en mor, en far på en tragisk og veldig egoistisk måte.

For mange av oss vil sorgen aldri gå over og jeg tror det er viktig å finne en måte å lære seg å leve med den. Selvmord er fortsatt, tror jeg, noe tabulagt og noe vi ikke skal snakke så høyt om. Det er tragedier i stor skala og man vil gjerne ikke at allmennheten skal vite så fryktelig mye.
Man formes av det livet man lever, og har levd, og for mange av oss som har mistet noen ser man livet med litt andre øyne. Man ser ting i et bredere perspektiv. Ting som for andre er viktige kan med ett bli bagateller for en selv. Man blir kanskje litt mer uhøytidelig og kjenner at det er de små tingene i livet man bør stoppe opp for, man ser alle de nyansene som finnes i hverdagen.

Å skrive om selvmord er vanskelig og frembringer mange minner man har gjemt vekk i ryggesekken. Jeg har derfor gått noen runder med meg selv når jeg nå velger å dele mine innerste opplevelser på en slik måte.

Selvmord er et vanskelig tema å snakke om for de det gjelder. I så måte for meg, men jeg tror på å dele erfaringer, dele opplevelser, nettopp fordi man kan, om ikke direkte, iallefall indirekte kjenne seg igjen og på den måten få en slags aksept for at: «Det var ikke min feil…»

Det som for mange er en uskyldig barndomskjæresteri ble for meg et ekte og mangeårig godt, trygt, vondt og fruktbart kjærlighetsforhold med min avdøde mann og vi fikk 15 år og 3 barn sammen. Vi ble til og med godt gift etter mange års samboerskap, til tross for at ingen av oss egentlig trodde på ekteskapet. Det vi derimot hadde troen på var at vår kjærlighet var sterkere enn noe annet på denne jord. Vi ble barndomskjærester da jeg var 15 år og han 18 år. Livet var rosenrødt og vi hadde framtiden foran oss. Vi fikk oppleve mange gode år. Vi fikk også oppleve mange vonde år. År som har satt sitt preg på de barna som er igjen. De etterlatte kalles det. Etterlatte. Et usigelig trist ord. Etterlatte er noe som, iallefall jeg, forbinder med, en død bestemor eller bestefar, en gammel far eller mor, noen som er gått bort, noen som har dødd en naturlig død etter et langt liv. Jeg var bare 19 år første gangen jeg kunne påberope meg ordet etterlatte. Det var da min bror hengte seg. 21 år gammel. Men det er en annen historie.

Vi reiste ofte på svigerfars hytte med ungene da de var små. Lyse sommerdager og fiske fra båt, bærtur i marka, isfiske på Gaggavannet, bål i fjæra. Ungene var så små, så små at flaskekoking på hytta var en selvfølge. Bading i badebalje, i stua, midt i mørkeste vinteren, i Porsangerfjorden, på en hytte uten innlagt strøm og vann. Å du, for ei herlig tid. Husker min svigerfar lærte meg å danse vals. Han er også død nå. Ble gravlagt på min fødselsdag, i fjor.

Av hensyn til mine barn ønsker jeg ikke å gå nærmere inn på den siste tiden vi som helhetlig familie hadde sammen, ei heller det siste året.

Det jeg imidlertid ønsker å uttrykke er min opplevelse av dødshendelsen og tiden etter fram til begravelsen og støtteapparatet som fantes da vs nå.

«Jeg elsker deg av hele mitt hjerte og ungene så», «Bilen min står parkert her…….og jeg hopper nå»

Gud hvor de ordene står som spikret fast i hodet mitt. For han hoppet. Han døde, han døde der og da, og jeg hørte at mobiltelefonene slo seg av i det han hoppet. Jeg var 31 år og alene med 3 små barn.

Året før pakka jeg lekene og tok ungene mine med meg for å studere ved et universitet i en større by. Jeg dro av flere årsaker men den største av alt var kjærligheten til mine barn. Når man blir stillt opp til veggs av sine barn med spørsmål om hvem mammaen elsker mest: dem eller pappaen, da er valget enkelt. Jeg valgte barna. Jeg reiste fra fyll, bråk og mangeårig uro til fordel for en, trodde jeg, bedre tilværelse.

Jeg visste at han var død. Når telefonen slo seg av så var han borte. Jeg husker jeg satt i to timer å bare stirret i luften. Klokken var 02.15 natt til en tirsdag. Jeg visste, ene og alene, fordi jeg med vilje hadde utelatt å hatt på mobilen min, at tidspunktet da døden inntraff stemte. Han hengte seg en søndag kl. 17.15.

Jeg satt alene og ante ikke hvem jeg skulle ringe til så sent og midt i natten. Ok, tenkte jeg. Vent til kl. 04.00 så ringer du pappa. Pappa er fisker og står alltid tidlig opp. Som sagt, logisk tenking, ta det med ro, tenkte jeg. Ikke få panikk. Som sagt så gjort. Jeg ventet til klokken 04.00. Nøyaktig klokken 04.00 ringte jeg pappa. Han trodde, naturlig nok, på meg med engang. Han sa jeg skulle prøve å få meg litt søvn og så ringe politiet kl. 08.00. Jeg sa meg enig og vi la på. Det var jo liksom ikke mer å si. Jeg prøvde å sove, jeg vridde og vrengte. Tankene mine svirret omkring den ene telefonbeskjeden. Om og om igjen. Omsider ble klokken 08.00 og jeg, pustet ut, og ikke på inn, kunne ringe politivakta. Jeg presenterte meg og sa hva som hadde skjedd. Jeg fortalte hvor bilen sto parkert og hvor de omntrentlig kunne forvente å finne min mann. De fulgte opp umiddelbart og lovte å ringe meg tilbake. Noe de også gjorde. Klokken 11.00.

Tirsdag klokken 11.00 ringte de meg opp igjen.

-Er du alene? spurte betjenten.
-Nei, svarte jeg. -Kan jeg få snakke med vedkommende som er der nå? spurte betjenten videre.
-Nei, det kan du ikke, svarte jeg. -Du kan bare bekrefte det jeg allerede vet, svarte jeg. Jeg begynner å bli så vant til at de henger seg i min familie.

-Ja, det stemmer. Du har desverre rett i at han er død. Vi fant han nøyaktig der du fortalte at bilen sto. Videre sa han at jeg ikke burde være alene og at jeg måtte reise til nærmeste sykehus.

Kanskje var det noe i måten jeg svarte han på. Kanskje var det likegyldigheten min som gjorde at han mente jeg var i sjokk. Jo, jeg var nok i sjokk. Men noe sykehus kom ikke på tale for min del.
Ungene mine var på dette tidspunktet hjemme hos mine foreldre på ferie. Alt jeg tenkte på var at jeg var så langt borte fra de. Jeg var heller ikke sammen med de da de fikk dødsbudskapet overlevert av presten.

Jeg tenkte på han som hang i skogen, jeg tenkte på ungene, jeg tenkte på ingenting, jeg tenkte på begravelse, jeg tenkte på alt som måtte ordnes av praktiske ting.

Så hadde han virkelig tatt sitt eget liv, husker jeg at jeg også tenkte. Jeg tenkte også på at det ingen ende skulle ta for vår familie. Hvor mye skal man være nødt til å måtte gjennomgå?

I tiden før selvmordet var han psykisk syk. Han var så syk at de året før, midt i svarteste vinternatta, fant han sittende på gaten i bare t-skjorte og stablet snøballer omkring seg. Forvirret og alene. Han søkte også hjelp og ble hørt. Han fikk behandling på en institusjon hvor han var innlagt i mange uker.

I ettertid har jeg ofte tenkt på hvorfor de ikke så? Hvorfor ble det ikke oppdaget hvor syk han egentlig var? Jeg vet svaret. Det er ofte den nærmeste familien som får gjennomgå. Vi fikk virkelig gjennomgå. Jeg er ikke bitter, nå i ettertid. Der og da var jeg bare redd. Redd for hva han kunne finne på å gjøre mot meg og ungene. For det var episoder. Mange episoder i forkant av selvmordet. Nødnummeret til politiet ble ofte ringt. Ambivalensen hans var det verste. I det ene øyeblikket var han verdens kjærligste far og mann. I neste øyeblikk skulle både jeg og ungene drepes.

Antidepressive medisiner opphørte som en følge av at han ikke følte seg som en Mann. Stoltheten ble svekket og evnen til å se at medisinene kunne ha positiv virkning ble feid vekk.
Til tross for at legene anbefalte fortsatt medisinering klarte han overbevise at han var på bedringens vei. Han begynte også selv å tro på at han var nesten frisk.

Det var likevel ikke bare elendighet. Litt etter litt ble han faktisk bedre. Tilsynelatende. Han fikk seg en jobb og forsto at det var han selv som måtte ta de rette valgene. Jeg var der, bak han, hele tiden. Jeg støttet han, oppmuntret han og livet begynte så smått å se lysere ut. Sakte men sikkert klarte vi å stable på bena og han trivdes på jobben, han bodde i en ok leilighet ikke langt unna meg og ungene. Ting begynte å fungere igjen. Men bare hvis jeg lovte at vi skulle få oss en ny start. Han klarte fortsatt ikke akseptere at jeg valgte ungene framfor han.

Jeg kunne ikke og ville ikke sette ungene mine tilside. Ungene mine var livende redd. De var redd sin egen pappa og frykten sto i øynene titt og ofte. Jeg var også redd. Redd for å få juling, redd for å dø. Skammen og den dårlige samvittigheten min ovenfor ungene og at vi ikke klarte å gi dem en trygg og god oppvekst har preget meg i mange, mange år.

Jeg har ofte tenkt på at hvis jeg bare, om jeg bare, enn at…..Hva om jeg hadde gitt oss selv en ny start? Hadde ting vært annerledes i dag? SKyldfølelsen over å ikke ha strukket til da han trengte meg som best har i alle år holdt et godt grep om livet mitt. Ja, jeg har fortsatt skyldfølelse. Men den tar ikke alle kreftene mine lenger. Den er der, men det er jeg som kontrollerer den.

Tilbake til den verste dagen av resten i mitt liv. Jeg fikk beskjed om at obduksjon ville bli foretatt. Noe som for øvrig gjøres med alle selvmord her i landet.

Å ikke kunne være sammen med ungene mine da presten kom på døren har også gått hardt innpå meg. Heldigvis har ungene taklet dette relativt bra. De var sammen med mine foreldre og jeg kunne bare stole på at de var der for ungene mine. De har selv opplevde hvordan det er å miste sin egen sønn på akkurat samme måte. De har alltid støttet meg og vært der for meg og mine. Jeg takker foreldrene mine for alt de har gjort for meg og ungene mine opp igjennom årene.

Jeg har alltid lurt på hva det er som gjør at vi mennesker klarer å hente ut en siste rest av styrke når vi står opp i noe svært vanskelig. Jeg klarte å hente styrke til de praktiske gjøremålene som følger en slik tragedie. Jeg måtte koodinere, planlegge og iverksette handlinger som jeg i dag ikke forstår hvordan jeg maktet.
Hele tiden mens tankene kvernet. Uavbrutt og med en nattesøvn som ville tatt livet av de fleste. Jeg måtte være sterk. Jeg kunne bare ikke tillate meg å knekke sammen. Ungene trengte meg.

Jeg ordnet alt som angikk begravelsen. Både det økonomiske og praktiske. Det ble en kostbar begravelse. Fordi han skulle sendes nordover til sin far og begraves på den samme kirkegården hvor hans far også skulle ligge når den tid kom. Nå ligger de der, sammen. Akkurat det er veldig godt å vite. Han er ikke alene. Regner med at de passer på hverandre nå. Så får det heller være at vi ikke kan besøke gravene så ofte som vi skulle ønsket.
Jeg tenner istedet lys der jeg bor. Hver jul tenner jeg et lys i hagen for pappaen til ungene mine.

Tiden etter dødsfallet og begravelsen er borte. Jeg mistet to år av livet mitt. To år hvor jeg var totalt borte vekk i topplokket. Jeg husker bare vagt at vi feiret jul og at det var mørkt. Jeg hadde egentlig nok med å stable meg på bena, være mamma for ungene.
Det var heller ikke snakk om psykologhjelp hverken til meg eller ungene.

Posttraumatisk stress er det noe som heter. Jeg har lest om diagnosen. Jeg hadde nok noe slikt i flere år. Det tok nemlig svært mange år før jeg klarte å bearbeide dette. Den dag i dag er jeg ikke sikker på om det helt bearbeidet. Neppe. Noe slikt blir ikke bare borte. Men det er jeg som styrer tankene mine. Det er jeg selv som bestemmer hvilke tanker som skal få lov til å dominere. Det er jeg selv som bestemmer graden av skyldfølelse. For skyldfølelsen vil jeg desverre ha livet ut. Men jeg har godtatt å ha skyldfølelse. Jeg har akseptert at det er naturlig å ha skyldfølelse.

«Du må være sterk, hender det folk sier til meg.
Og jeg tenker på alt som har hendt, kanskje jeg er sterk.
Ja, det stemmer vel. Jeg er sterk, jeg.
Sterke mennesker bøyes ikke, de brekker og brister»
(Ukjent forfatter)

Jeg takker ungene mine for at de har holdt ut med meg. Jeg takker ungene mine for at de har klart mine opp og nedturer, sterke utbrudd og ikke tilstedeværelse. Jeg takker de som har stått ved siden av meg og gitt meg styrke til holde ut. Jeg takker familie og venner for at de har støttet meg og hjulpet meg da det røynet på som verst og jeg var langt nede i kjelleretasjen. Jeg pleide å si at jeg er ikke i kjelleren nå, jeg er langt nede i jordjelleren.

Det verste var å ikke kunne delta i ungenes aktivitetskalender da de var små. Den ballen gikk ikke opp for meg, rett og slett. Jeg husker en gang, i desember, det skulle bakes pepperkake på skolen og alle foreldre var invitert. Min sønn var da 7 år.
Det eneste jeg maktet var å starte opp bilen og kjøre han bort på skolen, avlevere han med følgende replikk: -Beklager at jeg ikke kan delta men jeg er desverre i kjelleren akkurat nå.
Den støtten jeg fikk der og da var enestående. Raushet og omsorg varmet meg enormt og jeg kunne dra hjem med god samvittighet, være syk og vite at de tok hånd om gutten min. Bare det å få aksept på at det faktisk er lov å være syk, det er lov å være deprimert gjør at man kanskje kan bli fortere frisk. De kreftene man ellers bruker på å skjule at man er syk kan i stede brukes til å bearbeide og bygge kreftene opp igjen.

Når jeg ser tilbake på årene som har gått og på ungene vet jeg at jeg har gjort mitt beste. Jeg har gitt dem en trygg og god oppvekst under de forutsetningene som lå til grunn. Ungene er både harmoniske, trygge og har ben i nesa. Det til tross for at de har hatt en langt tøffere oppvekst enn mange andre barn. De har opplevd mange tragiske hendelser som barn overhodet ikke bør oppleve eller være bekjent av.

Jeg tror mye av årsaken til at ungene mine ikke er mer skadeskutt enn hva man kunne tro er at jeg alltid har vært åpen omkring det som har skjedd. Vi har alltid snakket mye sammen og jeg har hele tiden sett barna mine. Med unntak av min egen sorgreaksjon og down-under periode har jeg forsøkt å være mest mulig tilstede i livene demses. Vi har delt gleder og sorg, motgang og medgang.

Å oppleve noe sånt som å miste sin egen pappa gjør noe med et lite barn. Klart det gjør noe. De har alltid, og har fortsatt en dødsangst. Frykten for å miste mammaen er hele tiden til stedet. Frykten gjør de spesielt oppmerksomme på sin mamma. De deler åpent sin bekymring enten det er sykdom eller andre ting som kan utgjøre en trussel.

Vi som familie er blitt en sterk sammensveiset gruppe og båndene våre er usynlige men trygge. Det har gått oss alle veldig bra og vi har all grunn til å være fornøyd. Vi gjør også alt for å beskytte hverandre. Det er heller ikke mange som slipper inn i vår lille sirkel. Jeg tror ikke det er så mye det at vi stenger alle andre ute men heller fenomenet av opplevelsene og de erfaringene vi har gjort oss.

Jeg snakket tidligere om at ting som for mange er viktige og gir grunn til misnøye eller mistrivsel ofte er et resultat av erfaringene man har gjort seg. På godt og vondt. Personlig merker jeg ofte at det som er viktig for et annet menneske ikke nødvendigvis betyr det samme for meg. Slik er det jo med det meste. Det oppleves subjektivt og reaksjonene er forskjellig fra person til person. Jeg virke totalt likegyldig eller feie det vekk som en uskyldg bagatell. Ting har liksom fått et større perspektiv. Jeg kan til og med le av noe som for et annet menneske er både viktig og personlig. Det skal, for å si det mildt, ganske mye til før jeg lar meg sjokkere eller påvirke i samme grad som tidligere. Slikt sett er man formet av de erfaringene man har gjort seg gjennom tiden.

Man ser kanskje ting i et større og litt mer romsligere perspektiv. Det er alltids de som har det verre og jeg har det veldig, veldig bra, tross alt.

Å ta sitt eget liv er en veldig, veldig egoistisk handling. Men det er likevel ikke nok å skyve skylden over på den som er død. Det er mye mer sammensatt enn som så. Omstendighetene, livsfasen, sosial arv, gener og i det hele tatt er det en rekke faktorer som gjør at noen velger en slik handling.
Er det barn inne i bildet, slik det var i mitt tilfelle, er det en ekstra tøff belastning. Ikke bare skal man holde hodet selv over vannet men man skal også ivareta de små på en best mulig måte. Ja, det er egoistisk å ta sitt eget liv. Ofte har jeg tenkt på at han skulle så gjerne vært i livet i dag og fått oppleve for noen flotte barn han etterlot seg.
Kanskje er han med oss? Kanskje har han vært tilstede i livene våre i alle disse årene? Kanskje….ja hvis kanskje…

Vi mennesker ønsker gjerne å framstille oss best mulig. De svake sidene våre vil vi helst ikke at andre skal oppdage eller se. Mine svake sider og dårlige øyeblikk er det kun den aller, aller nærmeste familie som kjenner til. Ja, jeg har stygge sider, jeg har dårlige dager. Men det har vi alle. Jeg tør innrømme det også. Jeg innrømmer gjerne at jeg er et helvete å leve sammen med til tider. Men jeg er klar over det selv. Jeg er klar over mine svake sider og derfor kan jeg hele tiden jobbe med det som er vanskelig. Det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt heller, sies det. Oppturene mine er derfor så utrolig forsterket vs de dårlige dagene. Det er ikke noe i mellom. Eller midt i. Den ene dagen kan være solskinn og glede, jeg ser de små nyansene i hverdagen og er flink å gi positiv feedback til de jeg omgås med. Neste dag er bare rett i dass. Ambivalent er det noe som heter.

Kanskje er jeg ambivalent og har en sterk karakter. Jeg er også veldig opptatt av å innrømme mine egne feil. Har jeg tråkket i salaten skal jeg være den første til å innrømme det. Det er ikke det.
Jeg kan gjerne le av mine egne dumheter og feil. For det er jo ikke så ille at man ikke kan se humoren og galskapen i situasjonen?

Det verste med å være en etterlatt er å ikke bli forstått. Man kan heller ikke forvente at andre skal forstå. Man kan heller ikke forvente at den andre, hvem det nå er, skal kunne sette seg inn i hvordan du har det. Jeg ønsker heller ikke mine nærmeste den smerten det er være en etterlatt. Jeg tror likevel at det som er viktigst for de av oss som er rammet, enten vi den avdødes kone, mann, far eller mor, er å få aksept for sorgen. Å få aksept for at man har en dårlig dag. Aksept for at ja, det ER er en tragedie. Man gjennomgår en personlig krise, med eller uten støtteapparat rundt en, og at det er lov å være deprimert en dag. Det er lov å være ambivalent. Det er lov ha humørsvingninger. Man skal kunne få aksept når man sier at i dag har jeg en bedriten dag.

Jeg fikk sørge. Jeg tillot meg å sørge. Gud bedre jeg sørget. Ingen hadde det vel jævligere enn meg her på jord. Stakkars ungene mine. De fikk virkelig oppleve sin mamma på sitt verste. En deprimert, vindrikkende mamma som nattestid satt oppe og syntes fryktelig synd på seg selv. Og hørte på Bjørn Eidsvåg`s: Eg ser.

Jeg tror også på tesen at man kan sørge seg ihjel. Man kan faktisk dø av sorg. Ikke sånn direkte, men indirekte. Sorgen blir til slutt så stor stor at man ikke ser skogen for bare trær. Slik var det med meg.
Jeg husker at jeg også ville bare dø. Døden ble en venn. Jeg ble fortrolig med døden. Jeg husker også at tankespinnene gjorde at jeg ikke tenkte klart. Det er ikke langt fra livet til døden. Overhodet ikke langt. Alle har vi vel hatt en tanke om å dø? At hvis jeg bare var borte fra denne jorden så ville alt bli så bra. Hva er det som gjør at man, til tross for at man selv har mistet noen, får et slikt ønske? Man ønsker seg samme skjebne som den som har gjort deg til etterlatt.

Derfor vet jeg at å ta sitt eget liv krever mot. En slik handling kan på ingen måte forsvares men vi kan prøve å forstå. Menneske er et sammensatt vesen. Og den ene forklaringen er ikke nødvendigvis den eneste riktige.

Jeg burde ikke hatt omsorgen for ungene mine da jeg hadde det som verst. Det burde vært et hjelpeapparat til stede og tatt hånd om både meg og ungene. Det var det ikke. Jeg vet derfor at min selvhjelpsgreie som ble å sitte i stua, drikke vin nattestid og syns synd på meg selv ikke bare var destruktivt, men også uforsvarlig. Jeg gikk på autopilot. I flere år.

Derfor takker jeg min lille familie som holdt ut med meg. Den ballasten de har fått med seg i ryggsekken har bidratt til at de er sterke individer og vil klare seg veldig godt ute i verden.

Mange sier at de tror på skjebnen. Jeg vet egentlig ikke hva jeg tror på lenger. Troen min er sterkt svekket. Den eneste jeg ikke har mistet troen på er å ville leve. Jeg har ikke valgt å bli enke i ung alder. Jeg har heller ikke valgt at mine barn må vokse opp uten en pappa. Eller en litt større familie som sådan.

Av motgang blir man sterk, sa min bestemor alltid. Jeg kan nå velge å avslutte dette temaet her og nå men det slutter aldri. En stund, i sorgen, forsøkte jeg glemme. Det ble bare verre da. Jeg prøvde å fornekte at dette hadde skjedd meg. Jeg prøvde å glemme at jeg faktisk hadde mistet min bror og min mann. Men man glemmer ikke sånt. Men man kan lære å takle smerten på en bedre måte. For min del ble løsningen å godta at det er sant. Det er en sannhet uten modifikasjoner at det verste som kan hende noen i livet har skjedd.

Jeg har godtatt at minnene om et tre, en grein, et tau med et menneske som henger der dinglende er sant.

Begravelsen var også et kapittel for seg selv. Som sagt ble han fraktet nordover og begravelsen skulle finne sted. Hadde jeg ikke fått hjelp av min yngre bror som kom reisende nordover for å hjelpe meg å stå oppreist vet jeg ikke om jeg i det hele tatt hadde klart å gjennomføre dagen.

Jeg bestemte, en eller annen gang, kvelden før begravelsen, at jeg og han skulle ut å drikke gravøl. Jeg husker at sarkasmen satt langt ute. Det ble bare et par øl. Men til gjengjeld forsvant de fort ned.

Kan skjønne at jeg hadde nerver. Jeg var den store stygge ulven, i hans familie, som hadde forsårsaket at han til slutt døde. Så ille var det at ungene mine fremdeles er ikke eksisterende på den siden.
Men de lever i beste velgående. Ungene mine er og blir et produkt av min historie.
Jeg våget knapt å reise tilbake til hjembygda mi. Jeg hadde ikke ryggrad eller mot nok til å vandre langs veien i den bygda hvor vi begge vokste opp. Jeg følte blikkene i ryggen. Jeg kunne også høre hvordan det tisket og hvisket bak meg. Bygdetroillet.

Derfor reiser jeg heller aldri mer til hjembygda mi. Jeg pleier å si, med sarkasme så klart, at jeg reiser kun hjemom for å gå i begravelser. Det er iallefall sant. De få gangene jeg har vært der uten et offisielt ærend var i vår. Nå føler jeg meg sterk nok til å reise hjem en tur. Nå kan jeg gå med nakken hevet og føle meg fri. Det hjelper ikke hva allmenheten selv mener om den saken. I mitt hodet var det slik og derfor fastholdt jeg på det. Kan hende var det i stede minnene som ble for sterke.

I dag vet jeg, etter uttallige forelesninger i sosiologi at bygdetroillet ikke bare er et stygt troill. Bygdetroillet er også noe snilt noe. Det vitner om at folk faktisk bryr sæ, på en god måte. Sladder er ikke bare negativt. Men for den som står midt opp i dette opp kan det oppleves veldig truende. Hadde folk bare våget snakke direkte til meg. Hadde de bare snakket med meg og ikke til meg.

Kanskje var det jeg som ikke var mottakelig for noe. Å være ydmyk til å innrømme at æ va hovmodig og vonbråten såret skal jeg være den første til. Så er det også slik at mennesket, med sitt forunderlige vesen, også er praktisk anlagt. Man setter opp sin egen beskyttelsesmur og stenger ute omverden. Det var vel heller slik det var. Jeg stengte ute alt annet ene og alene for å bygge opp en overlevelsestrategi.

I dag kan jeg også tillate meg å savne. Å si høyt til meg selv at ja, jeg savner pappaen til mine barn. Jeg skulle ønske han kunne være her å følge med, få ta del i barnebarnet vårt. Så stolt han hadde vært. Kan hende er han med oss. Ja, jeg tror det.

Hver og en må finne sin egen mekanisme for å kunne bearbeide sorgen eller problemene som oppstår underveis i livet. Jeg fant min. Det var heller ikke så vanskelig, når jeg tenker etter. Når jeg bare så skogen for de berømte trærne.

Jeg har alltid vært en positiv jente og har en innstilling om at problemer er til for å løses. Å tenke positivt er første bud til en bedre helse. Enten det gjelder sorg, sykdom eller andre ting vi sliter med i hverdagen. Å tenke positivt er nøkkelen til et bedre liv. I tillegg hjelper det selvfølgelig på at vi har et romslig livssyn. Med det mener jeg at man ikke behøver henge seg opp i detaljene.

Man bør også være såpass realistisk å kalle en spade for en spade. Ok, så har jeg en bedriten dag i dag, men jeg er klar over min egen oppførsel og jeg jobber med saken.

Jeg er fri. Jeg er lykkelig. Jeg ER.