Hadde du spurt meg for 6 år siden om jeg ville være faddermor til et fattig barn fra et land langt vekk hadde jeg sikkert ristet på hodet og sagt nei. Mener, hvorfor skulle jeg ha interesser i å ha et fadderbarn langt vekk et sted?
Jeg gikk da på sosionomstudiet, og om det var selv studiet som gjorde meg mer «våken» eller min egen egoisme som ble vekket til livet, skal være usagt.
Den årlige TV-fadderaksjonen gikk som vanlig på tv mot juletider. Jeg satt som vanlig og fulgte med, og gråt. Sitter alltid å gråter når NRK i beste sendetid reklamerer for fattige barn som trenger hjelp. Faktisk har jeg også hatt medfølelse med de stakkars barna, sånn utenfor stua mi, sånn emosjonelt sett.
Jeg tenkte da seriøst på å ringe inn og få meg et fadderbarn vi tv-aksjonen. Men, tenkte jeg, på den andre siden, om jeg når virkelig skulle få meg et fadderbarn så kunne jeg kanskje bestemme hvilket land barnet skulle bo i? Egoismen min var desverre ikke mindre enn som så. Jeg ville selv bestemme hvor jeg ville sende pengene. Mener, når jeg først skulle skaffe meg et fadderbarn.
I utgangspunktet er det vel ramlende likegyldig hvilket land barnet bor i, om det er gutt eller jente osv..? De trenger alle den samme hjelpen.
Akkurat der og da tenkte jeg vel egentlig ikke så mye på barnet, bare at jeg skulle gi, jeg skulle være så raus å få meg et fadderbarn. Det ville være en god gjerning. Fra meg som bor i et av verdens rikeste land. Som røyker iallefall 2 pakker tobakk i uken til 360,-. Jeg skulle få meg et fadderbarn til 225,- pr.mnd. Det var svært det.
Som sagt så gjort. Jeg gikk inn på nettet og søkte opp de forskjellige fadderorganisasjonene. Leste side opp og side ned om de forskjellige avtalene man kan gjøre, pris, hvilket land osv…

Jeg bestemte meg for et barn fra Paraguay i Brasil. Hva barnet het, kjønn o.l visste jeg ikke noe om. Jeg fikk så et brev fra SOS Barnebyer (organisasjonen jeg bestemte meg for) om at jeg var blitt tildelt en pike på 8 år, Guilermina Irene. I brevet lå det også ved et bilde av en søt liten pike samt informasjon om henne og familien. Hun bor i SOS barnelandsbyen sammen med 4 søsken. Foreldrene er syk og kan ikke ha barna hjemme. Med ett fikk jeg plutselig et eget og nært forhold til dette barnet.
Jeg skulle være med å bidra til at hun fikk skolegang, medisiner, omsorg og nødvendig hjelp. Selvfølelsen min steg betraktelig og jeg følte meg også litt stolt der jeg satt. Ansvarsfølelsen min har alltid vært tilstede og jeg fikk plutselig et helt annet forhold til denne lille jenta.

Hvor mye penger som egentlig kommer fram av de 225,- jeg sender (har økt til 250,- i år) direkte til Guilermina er egentlig uvesentlig. Det viktigste for meg og for henne er at DET NYTTER! Det nytter å være faddermor/far fordi det er sum av summarium som teller. Jeg vet at Guilermina har det bra og får gå på skole. At hun trives bevitner brevene jeg regelmessig får fra henne. I tillegg sender SOS barnelandsbyen brev om utvikling, skolegang, informasjon om familien hennes og mye mye mer.

Guilermina er nå blitt 12 år og snart tenåring. Hun er flink med hendene og jeg har laget i stand en perlepakke slik at hun kan lage seg noen smykker. Dette er perler jeg har selv og fra min egen hobby. Man trenger ikke alltid kjøpe nytt. Jeg syns det er stas å sende bursdagspresang til henne. Jeg syns det er stas å sende julegave. Ei jul fikk hun de beste Barbie-dukkene etter jentene mine. En svær eske med dukker og klær. Som jeg vet ble motatt med glede. I fjor sendte jeg en nydelig hvit kjole med røde prikker og blondekant.

Om det er fordi jeg øker min egen «snillisme» og troen på at jeg er litt bedre enn andre, vel, det driter jeg i. Jeg driter i om andre syns det er en unyttig ting å gjøre, fordi de tror at pengene ikke kommer fram. JEG gjør det fordi det er en viktig ting for meg å gjøre.

Vi lever i et av verdens rikeste land. Jeg har det godt, jeg har i overflod, jeg fryser ikke, jeg klarer å betale mine forpliktelser, og at jeg skulle sulte er en vits. At jeg skulle lide noe nød er også en vits.

Da jeg gikk på sosionomstudiet, man skulle tro at personer som velger en slik utdanning er kanskje litt mer åpen for andre mennesker og deres skjebne, la jeg ut foldere/brosjyrer om det å være fadderforelder. Var i tillegg meget oppglødd over min egen innsats i så måte og pratet varmt om det å bidra med en enkel giro pålydende kr. 225,-.
Responsen? Null. Ikke en eneste av mine medstudenter ga respons over tiltaket. Gud, tenkte jeg, Dere skal ut å redde verden som nyutdannede sosionomer.
Jeg ble veldig skuffet og måtte gå inn i meg selv å tenke. Har vi det for godt her i Norge? Vi sitter på vårt lille gjerdet og skuer utover, full av selvtillit og gosher oss egen velferd og sosial status.
Vi kan hjelpe andre ja, men er det ikke slik at vi da ønsker å få noe tilbake? Som sosionom i praksis kan jeg godt avhjelpe andre mennesker i en vanskelig situasjon, men bare fordi det er min jobb og som jeg får betalt for.
Uansett, jeg er stolt av å være faddermor og tanken på at jeg er bittelitt bedre enn «de andre» gjør at jeg vil kanskje vil ta til meg enda et fadderbarn. Et fadderbarn ikke fullt så langt vekk. Et fadderbarn jeg til og med kanskje kan besøke om noen år?

For jeg har jo god råd, som røyker for nesten 2 fadderbarn i måneden!

Ønsker du mer informasjon om det å være fadderbarn gå inn på linken:
SOS-barnelandsbyer og bli fadder nå!