Jeg skrev i innlegget under det å miste noen at jeg har fått med meg noen rammer og et viktig verdisyn fra mine besteforeldre. Vi barn var så heldige at vi vokste opp sammen med et sett besteforeldre.

Våre besteforeldre var kanskje et noe utradisjonelt besteforeldrepar. Min bestemor kom fra et kristent hjem med en kristen læstadiansk predikant som far og min bestefar, en hardbarket laksefisker med et ikke kristent livssyn.

Jeg lærte meg at man godt kan leve sammen til tross for at man har forskjellig ståsted og ulik livstro. Respekt, tror jeg, er nøkkelen til et langt liv sammen.

Mine første barneår var omkranset av glede og kjærlighet. Min bestemor reiste ofte på læstadianske samlingssturer og jeg ble henne faste reisefølge. Vi reiste også ofte på bærtur sammen. Bare jeg og henne. Jeg var fryktelig glad i mine besteforeldre. Ikke bare bestemor, men også bestefar. På hver sin egenartet måte tok de seg alltid tid til oss unger. De va genuint interessert i oss unger og det beviste de gang på gang med å å involvere oss i livene deres.
Uttallige netter ble tilbrakt i «storsengen» når bestefar var på laksefiske. Jeg og min 1,5 år eldre bror pleide å ligge å klipe henne i tjukkarmene i storsengen om kveldene. -Slutt med det tullet, og -Bættere, pleide bestemor å si mens hun flirte for full hals.

Hun pleide også å lese for oss. Men det var ikke barnebøker eller andre blader. Hun leste fra tjukkbibelen. Hver kveld når vi lå oppe hos henne fikk vi med oss et vers eller to fra bibelen. Etterpå diskuterte vi det vi hadde lest. Jeg husker spesielt min bror og skepsisen og tvilen han hadde til det som sto i bibelen. I ettertid ser jeg at diskusjonene var både fruktbare og utvidet min forståelsesramme omkring livets mange underfundige hendelser. Hver søndag var det bedehusdag.

De gangene bestemor hadde kaffedag smurte vi på masse deilig smørbrød som vi la ned i en stor balje og bar opp på bedehuset. Det var egg i bøtter og spann, tomat og agurk. Pølsepålegg og kakao. Men først var det guds ord fra prediakntene der framme. Jeg husker de som litt skumle da jeg var veldig liten jente. Fem eller seks predikanter satt oppe ved et stort kateter eller frambord og så ned på menigheten. Og guds ord runget ut over i rommet. Etter en times tid var det dags for syndforlatelse. Da gikk menigheten fram til predikantene og fikk hvisket noen ord i øret og en hånd på hodet. Først mange år senere turde jeg å spørre bestemor hva det var de egentlig sa, inn i øret. Jeg trodde lenge at det var noe galt med meg siden jeg ikke forsto hva de sa.

-De sier at du skal få tilgivelse og gå med Gud, har bestemor fortalt.
Så var det kaffe og smørbrød etterpå. En koselig samlingsstund for både små og store. Vi jentene som var blitt litt større hjalp til på kjøkkenet. Vi sto i oppvasken og kokte kaffe, organiserte og jeg husker at jeg følte meg veldig stolt over å få hjelpe til.

Med den ene foten i den læstadianske troen og den andre i bestefars sfære var det en lykkelig tid.

Om sommeren pleide vi alltid å reise til "Rækvika". Fra huset vårt kunne vi skimte plassen langt der borte på den andre siden av fjorden. Vi lærte også at det tok en time med båt for å komme over.
I Rækvika var det fritt og står for meg i dag som det aller beste sommerstedet.

Hytta vi bodde på var vel ikke det man kan kalle en hytte i dag. Den besto av kun råplanker, var trekkfull og enkel. Der fantes tre køyesenger, et bord, noen få stoler samt en vedovn. Over ovnen hang sokker og klær til tørk. Hvis være tillot det hang vi klærne ute på snoren. På grunn av plassmangel inne i hytta hadde vi alltid med oss et stort 4-manns telt. Av den gamle sorten. Blått "tak" og orange rundt. Der sov vi alle mann.

I elva som rann like ved hytta var det flust med småørret. Vi fisket med bambusstang fra den lille "brua". Og fisk fikk vi.

Jeg husker en tur jeg, min bror og han som senere ble min mann samt en annen barndomskamerat hadde oss i Rækvika. Vi var da tenåringer og fikk dra avgårde alene.
Vi fikk masse fisk, lagde bål og hadde noen flotte dager. Vi ungdommer kunne faktisk gjøre noe sammen. Uten tv og dataspill.

Men tilbake til bestefar. Vi tilbrakte som sagt mange fine somrer i Rækvika. Jeg husker også at vi unger ble skremt med huldra. Huldra bodde i ursteinene og krattet ved fjellveggen som ravet høyt over oss. Ropte vi, ble det som regel et ekko også.

I myra på tur til et fiskevann oppe i urfjellet bodde småfolket. Myra var også veldig skummel. Jeg husker en gang jeg ble sittende skikkelig fast og støvlene mine forsvant lenger og lenger ned i myra. Jeg hylskrek og var veldig redd. Pappa hjalp meg ut av søkket og jeg hadde fått meg en lærepenge.
Når vi fisket på vannet gikk vi ofte med oter. Oter var kjedelig og jeg likte derfor best å fiske med stang.

Det jeg husker aller best fra Rækvika er stillheten. Det rådet en uendelig stillhet bare avbrutt av oss mennesker. Jeg kunne sitte i timesvis på "brua" ved elven og bare lytte til stillheten.

Jeg vil fortelle om da bestefar begynte å dra på årene og ikke lenger var helt frisk. Han hostet blod men måtte reise over til laksebruket. Familien ville ikke la han dra alene over og jeg meldte meg derfor med som reisefølge. Jeg gledet meg men det var også en uro tilstede, fordi jeg visste hvor syk bestefar var.

Vi lastet i påhengsmotorbåten mat, nygreide laksegarn og andre remedier. Vi skulle være borte i nesten 14 dager. Jeg og bestefar. Alene. Jeg minnes at jeg var litt engstelig for at jeg skulle føle meg ensom og at det kunne bli lange dager.

Kanskje er det min personlighet, som jeg har oppdaget i voksen alder, som gjorde at tiden slettes ikke ble lang og ensom. Jeg har alltid likt å være i mitt eget selskap. Dagene fløy avgårde. Vi hadde det utrolig nært og fint sammen. Bestefar lærte meg å snu pannekaka i lufta. Han lærte meg bøte garn. Vi dro opp den ene laksen etter den andre. Sløyde og prekiverte. Vel hjemme ble laksen røykt i røykeriet han hadde laget i tilknytning til sjåen sin nede ved kaien. deretter ble laksen frose ned i et stort fryseri på eiendommen.

I fjæra fant jeg masse rart. Jeg lekte med det jeg hadde tilgjengelig. Det være seg flasker, bøtter eller andre ting som rak opp i fjæra. Derav navnet Rækvika. Siden stedet lå innerst i ei bukt var det en naturlig oppsamlingsplass for store tømmerplanker, rot og annet rask.

Bestefar ble ikke verre. Men jeg vet at han skjulte den stygge hosten. Han var en mann av få ord. Han sa ikke stort. det behøvdee han heller ikke. Jeg lærte at taushet også er en form for kommunikasjon. Vi kunne sitte å bare se ut av vinduet mens regnet pisket nedover vinduet.

Værmeldingen på radio hørte vi på flere ganger om dagen. Å snakke hjemom foregikk via walkie-talkie. På en bestemt kanal kunne vi snakke hjem og høre nytt. Som hovedregel ble den bare brukt ved spesielle anledninger. Som sykdom. Men det var heldigvis sjelden.

Bestefar var viden kjent for den gode røykalaksen. Laksen var sjøgående og derfor heller ikke så feit som dagens oppdrettslaks. Åh, hvor jeg savner den laksen.

Bestefar lappet ofte klærne sine selv. Når jeg ble så stor at jeg håndterte symaskinen tok jeg over og reparerte klærne hans. Som takk for hjelpen har jeg vært så heldig å arve den gamle manuelle singer symaskinen.

Bestefar stakk ofte penger til meg. Han visste at jeg i tillegg fikk penger av bestemor også. Som lønn for jobben jeg gjorde. Hver torsdag begynte jeg vaskerunden min. Først vasket jeg huset til en nabo. Deretter vasket jeg hele huset hjemme og på lørdagene sto huset til bestemor for tur. Alt av matter var ute på lufting, støvtørking og alt av gulv og trapper ble vasket. Slik holdt jeg på til jeg var 17 år. Fra jeg var 9 år. Jeg vasket og passet unger. Jeg hadde alltid masse penger. Jeg kjøpte egne klær og hadde det godt.

Mange ganger var jeg veldig sliten. Stell av hus og hjem og pass av småsøsken gjorde meg sliten. Mamma var mye syk. Pappa var utereisende sjømann fram til jeg var 8 år.
Men, når jeg tenker tilbake på den tiden ser jeg at man ikke hadde vondt av å jobbe. Man hadde ikke vondt av å ta ansvar. Man lærte å ta ansvar, ikke bare for seg selv, men også familien. Man lærte å bli selvstendig og klare seg selv. Jeg flyttet tidlig hjemmefra. Som 15 åring hadde jeg fast kontor jobb og egen leilighet. Det var slik. den gangen. Ut og fram.

Min bestefar og bestemor hadde nok sitt å slite med. Med de klagde aldri. Jeg har også noen vonde minner å ta fram. Som en følge av sykdommen polio var bestemor nesten 5 cm kortere på høyre fot. Hun måtte ha spesialbygde sko der hælen på høyre sko var bygd opp tilsvarende. Jeg husker bestemor en gang var veldig lei seg. Hun jobbet på rekefabrikken da og ble ofte mobbet. Ni og førti femti, ble hun kalt. Fordi hun haltet. Ja, det var mobbing også den gangen.
Heldigvis hadde bestemor både humor og ironi. Hun fleipet tilbake og lot slett mine til spill. Likevel tok hun det jo til seg. Tilgivelse var viktig for bestemor.

Dagens besteforelde har det fryktelig travelt. Ta bare meg selv for eksempel. Jeg har evig nok med å stifte mitt eget, i en alder av 42 år. Vi besteforeldre har en helt annen funksjon i dag enn hva var vanlig før i tiden. Vi jobber og har en travel hverdag og vi har egentlig nok med oss selv. Fyllt opp med forpliktelser, betale ned hus og heim, ikke tid å stoppe opp. Familiekonstellasjonen er noe helt annet i dag. Det er ofte flere sett med besteforeldre, både biologiske og ikke biologiske. Man skiller seg, stifter ny familie og det blir mine barn, dine barn og våre barn.

Det er fryktelig synd. For både barn og barnebarna. Jeg ser også forskjell fra generasjon til generasjon. 1967-ere, altså de som er besteforeldre/oldeforeldre i dag, som gjerne er i 60-årene har en helt annen holdning til sine barn og barnebarn enn hva den yngre generasjon besteforeldre har, altså på min alder.

De skal reise og oppleve verden. De nyter det å være "gammel". De er gjerne sprekere og vet å ta for seg av matfatet. Jeg går rundt med en stadig følelse av å ikke strekke helt til hva angår mitt eget barnebarn (nå skal avstanden også nevnes, sånn fysisk). Den dårlige samvittigheten blir bare forsterket etterhvert som tiden går og jeg vet ikke riktig helt hva jeg bør gjøre for å veie opp for manglende tilstedeværelse.

Da jeg var liten var det naturlig å være hos mine besteforeldre. I dag gjør avstanden det mye vanskeligere å ha samme livsstil. Det er også forventet at man skal passe sine egne barn og sørge for seg uten større innblanding fra foreldre.

Jeg ser på det som noe helt naturlig å ha barnebarn på overnatting. Spør jeg mine egne forelde om det samme vil kanskje svaret ofte bli at det må planlegges, det passer ikke eller "vi har ikke tid".

Jeg tror også at min egen generasjon har lært. Vi har lært av våre foreldre. Vi vet hvor viktig det er å stille opp for barn og barnebarn. Jeg sier ikke at det nødvendigvis ER slik for alle, men påpeker bare at det ofte kan være slik. Det finnes klart nyanser også her.

Poenget mitt med mitt sure oppstøt her på slutten er at tiden går fort. Veldig fort. Skal man ha mulighet til å føre tradisjoner videre, ha en mulighet til å påvirke våre barnebarn må man være aktivt tilstede i livene demses. Det nytter ikke å komme valsende inn akkurat når det bare passer meg. Det nytter ikke i etterkant å komme med gode råd eller vise vår tilstedeværelse når poden allerede er halvveis tenåring. Eller blitt voksen for den saks skyld. Jeg mener at vi har et ansvar og bør ta rollen som enten det er foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre for den saks skyld på alvor. Er man gammel og sykelig skal man selvfølgelig ikke stilles til ansvar i like stor grad som om man er friske og raske til bens. Men man kan være med å bidra med våre egne livserfaringer og det er ofte ikke så mye som skal til. Å vise at man bryr seg om hverandre og at man stiller opp for hverandre gir både styrke og tosomhet i en travel hverdag. Ikke minst er det godt for de foreldre som ofte føler seg utslitt i småbarnsperioden. Still opp der det trengs når det trengs.