Som jeg nevnte innledningsvis under kategorien Barn, er det store utfordringer knyttet til det å oppdra et barn. Tror likevel ikke det er så mye verre i dag enn for 30 år siden. Det knyttes store krav til dagens foreldre og med opplyste barn kan barna selv ringe Barnevernet og melde inn sine egne foreldre for manglende oppdragelse eller mistrivsel. Det er kjempeflott at barn har den muligheten. Det er mange barn som ikke har det bra hjemme og som har best av å vokse opp hos andre omsorgspersoner.

Hadde bare vi som forelder hatt like lett for å kontakte hjelp når vi kom opp i et dilemma angående vårt barn. Men dit hen har vi altså ikke kommet ennå. Det er ikke like enkelt for foreldre å kontakte barnevernet hvis man føler en behøver litt ekstra hjelp. I all mediaoppstyr omkring barnevern og ufrivillig omsorgsovertakelse er det fortsatt slik at foreldre generelt er redde for å kontakte barnevernet. Barnevernet er fortsatt den «store stygge ulven» for mange og de er livredde for at ungene skal bli tatt fra dem. Dette får konsekvenser. Både for foreldrene, barnet og familien som sådan. Foreldrene kvier seg for oppsøke hjelp når barnet har havnet i et feil spor. Mange vil i tillegg ta inn over seg sin egen udugelighet over å ikke mestre oppdragelsen slik det er forventet. På toppen av det hele har barn i dag en mye større gjennomslagskraft på det de mener er rett og galt. De er flinke til å argumentere og vinne sin sak. Tror det er mange oppgitte foreldre der ute som står maktesløse på sidelinjen og ser poden sin mer eller mindre går til grunne.

Men tilbake til emnet mitt. Som en konsekvens av min egen ikke tilstedeværelse i en periode på 4 år (desentralisert studie) var jeg borte en uke av gangen vekselsvis hver 6 uke. Disse årene var lærerikt for meg. På godt og vondt. Jeg «så» problemet allerede da poden var 13 år. Men trodde ikke det var annet enn litt uskyldig nettspill. Jeg hadde mine egne mål å nå, en utdannelse. Det paradokse og ironiske i dette er at jeg jo utdannet meg til sosionom. En som skulle være rustet til å hjelpe andre som slet i hverdagen.

Jeg husker at jeg hadde kronisk dårlig samvittighet. Det er iallefall sant. For innerst inne var jeg vel klar over hvor hektet poden min var. Og ble, i årene som kom. Jeg var fullstendig klar over at spillet tok mer og mer tid av podens liv. Hva kunne jeg gjøre og hvordan kunne jeg hjelpe? Jeg forsøkte å snakke om spilleavhengighet uten å lykkes. Det gikk ikke inn. Idretten ble satt til side, skole og lekser ble et ikke viktig tema i livet.

Spillet suger. Det er livsfarlig. Det er destruktivt og ødeleggende. Den spilleavhengige blir så oppslukt i spillet at tid og sted blir uvesentlig. Spillet er laget slik at spilleren er nødt å spille ofte. Man velger seg en karakter og utvikler denne. Å utvikle karakteren akkurat slik du vil ha den, eller slik du ønsker å være, koster penger. Karakteren er også medlem i en gruppe hvor alle er avhengig av hverandre for å lykkes. For å nå et bestemt mål i spillet må de samarbeide. Å samarbeide foregår via direktechat. Karakterene du samarbeider med kan bo hvor som helst i verden. For spilleren er ikke dette bare karakterer eller en «spillperson». For spilleren er disse karakterene virkelig. De snakker sammen og samarbeider. Skyter seg fram og det er teamarbeid på høyt nivå.

Leste for en tid tilbake i en av landets største avis av WOW er et genuint spill fordi ungdommen lærer seg å samarbeide, de lærer seg engelsk, de lærer seg teamarbeid. Kyss meg i ræva, Det er livsfarlig og destruktivt. Det som er så skummelt med wowèn, og lignende spill er at den spilleavhengige ikke behøver å være hverken sosial eller ha mange venner. Wowèn gir den spilleavhengige alt dette. Ungdommen blir riktignok både sosial og lærer seg å samarbeide. Språklig utvikler de også en god engelsk. Men hva hjelper det når det virkelige liv ikke gjelder? Når det kun er wowlivet som er det viktigste? Når wowen blir det virkelige livet?

Spillet fordrer at spilleren er med hele tiden. Hvis ikke kan spilleren ødelegge for de andre. Og da blir det upopulært. Og ingen vil vel være upopulære eller svartelistet? Spillet blir virkelig for spilleren. Den spilleavhengige står gjerne opp et par timer før han skal på skolen for å spille. Det første som skjer når poden er hjemme er spilletid. Som kamuflasje har de framme både mattebøker og lekseplan. Foreldrene stikker hode s vidt innom rommet og joda, poden gjør jo lekser. Jeg ser da det. I dag er det også lovlig på mange skoler å ha headset på seg i klasserommet. Så da kan det vel ikke være så farlig at poden sitter med headset p seg nesten døgnet rundt hjemme?

Jeg unnskyldte meg med at: Joda, ungen min spiller, men jeg vet iallefall hvor jeg har poden. Ikke var poden min ute på drikking eller festing. Ikke var poden særlig sosial heller. I bunn og grunn en kjekk ungdom som bare likte å være hjemme.

5 år med wow og nettspill gjør noe i ens liv. For vår del har det gått veldig bra. Det er sant at de aller, aller fleste gjør det bra både på skole, blandt vennene sine og ellers i livet. De oppnår gode karakterer og har et like bra, om ikke bedre liv på lik linje med alla andre ungdommer på samme alder. Les mer om det her.

Det forskerne ikke har nevnt i sine uttalelser om Wowèn er risikoen. Det er nesten som å spille russisk rulett med barn og ungdoms liv. Wowèn ødelegger det sosiale livet til ungdommen. Underveis mister de grepet om hvordan man oppfører seg ute i samfunnet og det virkelige liv. De sosiale kodene vi alle trenger for å kunne være ute blandt andre mennesker. De mister egenskapen av tilhørighet og inkludering. De forstår heller ikke at den tilhørigheten de jo har i Wowèn ikke er virkelig. Jo, den er virkelig på en måte. For han eller hun fra Aberdeen eller Hampshire eller Oslo for den saks skyld er jo virkelige personer. Bak karakteren. Ungdomstiden er en tid for prøving og feiling. Utforsking og prøvelser. Alt dette som er så viktig før vi blir voksne.

Noen gjør dette med foreldrenes vitende men for de aller fleste foreldre er det mest uvitenhet det dreier seg om. Foreldre som ikke har lært seg nettsamfunnets koder. Som ikke forstår hvor ødeleggende nettspill kan være. Foreldre som gosher seg i troen om at deres ungdom aldri blir hektet på nettspill, og slettes ikke wow. Eller at Wowèn kan da ikke være så skadelig, for ellers hadde de vel ikke laget spillet? Langt mindre solgt det? Spillet skaper ikke bare avhengighet hos barn og ungdom. Voksne er like hardt rammet. Det finnes voksne som har spilt seg vekk fra hus og heim, familie og venner. Livet demses ER WOW.

Det er ikke alle som er like heldige. Det er ikke gitt at alle forstår faren og hvor ille det egentlig står til. Dette er en oppfordring til alle foreldre. Vær oppmerksomme på hva barna spiller, hvilke sider de surfer på, hvor mye tid de faktisk bruker på nette.

Allerede som små barn er internett tilgjengelig. Det er uskyldige nettsider som har barnevennlige spill og lek og lær. Det er veldig bra at vi kan bruke internett til kunnskapsbasert undervisning. Det er flott at de har utviklet spill som utfordrer barnet til å tenke selv. Det er ikke selve spillet jeg er kritisk eller internett som sådan.
Det er er kjensgjerning at barna, fra de er bittesmå får, med foreldrenes hjelp og viten, tilgang til å spille nettspill og pc-spill. Og det er uskyldig nok.
MEN,
– Ha kontroll med tiden de bruker på spill og andre foraer på nett.
– Ha kontroll med lekselesing, og venneomgang. Hvem ogås barnet/ungdommen med? Er det venner som også spiller Wow?
– Ha kontroll med klart definerte spilletider og vær koneskvent.
– Ikke la dataspill bli en «barnevakt» for å slippe å delta aktivt i ditt barns liv.
– Vær åpen om spilleavhengighet. Snakk om det.
– Vær nysgjerrig på nettaktiviteten til barnet/ungdommen og still spørsmål.

Mest av alt, vis barnet/ungdommen at du ikke gir deg! Du Skal være deltakende i dine barns liv. Med eller uten spill.

Så får heller jeg, og sikkert mange flere foreldre, slikke sårene over en heller dårlig kontroll og tilstedeværelse.

God oppdragelse!