Hvordan kan vi forvente at ungdommen ikke skal spille w.o.w eller hva det enn måtte være i tenårene når de faktisk blir oppmuntret til å begynne å bruke data, les: spill som superia og ander «lek og lær» spill fra de er 3-4 år bare fordi det inneholder tall og bokstaver og har et visst pedagogisk læringsøyemed i seg? For meg, som har hatt w.o.w implentert i livet i mange, mange år nå, vil jeg si at spill er spill eller gaming uansett om det er lek og lær eller w.o.w. Det er ikke farlig å spille selve spillet, men det er x-antall timer poden bruker foran pc`en som er bekymringsfullt. Det er sant som Henning på Facebook`s nettforum for spill sier, at man hverken blir dum eller får lavere intelligens. Han har helt rett i at man gjennom spillet utvikler både språk og må samarbeide.

Jeg tror også at debatten her kan deles opp i flere emner da spillavhengighet har flere sider av samme sak. Grensesetting er en ting, men den må ikke komme når ungdommen er 15 år. Man kan ikke ta fra poden spillet bare fordi han eller hun bruker for mye tid foran pcèn. Har man ikke gjort leksene sine som foreldre fra barnet er liten av nytter det ikke å komme med pekefingeren når poden snart er på tur ut av redet. Det blir for dumt. Det er likevel veldig mange ungdom som, i mangel på andre viktige fysisk eller psykisk stimulans, blir spilleavhengig. Det er også en annen debatt. Ikke at poden er blitt spilleavhengig, men hvorfor? Som Henning sier på Facebook`s nettforum om spill, han ble værende på rommet sitt fordi han ikke ville ut å møte de som mobbet han.

Jo, man kan bli avhengige. Man kan bli så besatt og avhengig at man glemmer lekser, man glemmer å spise, man glemmer at man har et liv utenfor spilleverden. Man har knapt tid til å sove. I spill som w.o.w er er man en del av et team. Man spiller strategisk sammen med andre fra hele verden. Dette laget er selvfølgelig avhengig av din innsats for å komme seg opp og fram. Samarbeid. Man utvikler et vennskap med de man spiller sammen med. Og hvem svikter vel vennene sine?

Hvorfor det ble slikt i mitt tilfelle ønsker jeg ikke å gå inn på her og nå, men min rolle som forelder samt miljømessige årsaker kan forklare noe av hvorfor det ble slik. Jeg må bare ydmykt bøye meg i støvet og se at den tankegangen jeg da hadde om at , «Ja, jeg vet i det minste hvor jeg har poden» det er å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Det endte godt kan jeg også tilføye.

Man kan men side opp og side ned hva som er «galt» og ikke «galt», det det hele dreier seg om, er om vi som forelde tør anerkjenne at vi faktisk ikke har tid til barna våre, og lar pc og video bli en billig, men dyrekjøpt barnevakt.

Norske barn har dårlig motorikk og aldri før har barna vært så lite utendørs som i disse tider. Takket være tv, data og spill vet ikke norske barn hvordan men «leker» fysiske leker lenger. Fra de er bitte små læres de av oss voksne til aktivisering. Vi aktiviserer barna med tilrettelagt lek, tilrettelagt utetid, tilrettelagt spisetid. Det er barnetv-tid og kosetid.

La meg bare si at det ikke er slik at man bare kan legge fra seg et spill når man blir lei av dem. Jo, man kan legge det fra seg for en kort stund. Vi mennesker er forskjellige med de egenskapene vi har fått utdelt fra fødselen av. Det vil derfor være svært personavhengig om man blir hekta på spill eller ikke. Jeg røyker men kan ikke si at jeg røyker fordi vennene mine gjør det eller tvinger meg til å røyke. Det er en stygg uvane jeg gjør fordi jeg liker å røyke. Jeg er avhengig.

Nå snakker jeg også om personer som har spilt i flere år. I et «normalt liv» har man venner, fritidsaktiviteter og man gjør det som blir forventet av en. I spillverden og den virtuelle verden er det ikke så veldig annerledes. Man har også venner der, fritidsaktiviteten er spillet og det sosial er prat med vennene. Ikke minst, man gjør det som blir forventet av en. I det minste streber man med gjøre slik det blir forventet av en i den avataren man har laget seg. Man kan heller ikke late som om man er en annen. Man blir fort gjennomskuet. Det beste med den virutuelle verden er at man ikke trenger bekymre seg i så stor grad om hvordan man ser ut, kleskoder o.l. Men, man mister noe av de sosiale kodene man trenger når man skal omgås andre.

Den som spiller mye kan få flasback om et tidligere liv. Han eller hun kan, for en kort periode, lure på hva han eller hun egentlig holder på med. Men å komme tilbake til det virkelige livet er desverre mye vanskeligere enn man tror. De vennene man hadde er borte. De har gitt opp å vente på noen som aldri dukker opp likevel. Så sitter han eller hun der, og det eneste de kjenner til er spillverden. De gjør det bra i spillet, får anerkjennelse og utvikler blandt annet engelsken. De er noen.

La meg bare si at den spilleavhengige kan være fysisk aktiv, trene idrett, gå på skolen og gjøre det som «forventes» av han eller hun. Problemet er bare at det aller meste blir havgjorte svada. Nettopp fordi nå venter ei farlig utfordring på nettet og i spillet. Hvordan skal jeg klare å forsere det hinderet eller bekjempe han? Det eneste som gjelder er å komme seg gjennom skoledagen, trenigsøkten eller hva det måtte være, for så å komme seg tibake på gutte, eller pikerommet.

Når den spilleavhengige tilbringer all fritid utenom skole og trening på f.ex w.o.w eller andre strategispill eller spill som sådan, da er det et problem. Det blir, la meg se, 9 timer pr.dag i uken x 5=45 timer + helgene, tja…la oss si, 30 timer da får vi en sum på anslagsvis 75 timer i uken. Det er reelt og en sannhet uten modifikasjoner. Det er slik hverdagen er for den som spiller mye. Ingen må komme å fortelle meg at man ikke har skapt en avhengighet da.

Det er nettopp det genuine med spesielt w.o.w, utviklerne har laget spillet nettopp for å skape avhengighet. Man får et bytteforhold i forhold til de andre spillerne og man er nødt til å samarbeide for å komme seg opp og fram.

For den som spiller mye er den virtuelle verden like mye verdt som et vanlig sosialt liv utenfor stuedøren. I det minste slipper vedkommende å anstrenge seg både for å bli likt, være med som en del av samfunnet. Han må også gjøre tingene rett slik at han ikke setter de andre i teamet sitt i problemer.

Den verste problematikken ved det å tilbringe all sin tid foran pcen er at man mister noe av de sosiale kodene man behøver når man skal omgås andre mennesker. Man trenger ikke forholde seg til mennesker IRL, og dermed mister kanskje mange en del av det grunnleggende både innen sosial oppførsel, utvikling og det knytte sosial relasjon til andre. Jeg sier ikke at alle sammen gjør det, men at enkelte vil få problemer når de i voksenlivet skal ta igjen det de tapte på barnerommet. Det har også med egenbedømmelse å gjøre, selvtillit og ikke minst, samspill med andre mennesker.