Det er i disse dager at hesblesende foreldre går mann av hus for å tilrettelegge og forberede "den største dagen" i sitt barns liv.

Ungdommen må ubønnhørlig

Konfirmasjon

pine seg gjennom x-antall deltakelser i kirkelige gudstjenester eller andre kirkelige sammenkomster for å klare opptakskravene for konfirmasjonen. Foreldre må stå opp grytidlig søndagsmorgenen for å kjøre poden hit og dit i konfirmasjonsøyemed.

Spør man ungdommen selv hvorfor de konfirmerer seg svarer de pliktoppfyllende, etter en grundig tankeprosess at "jo, det er hyggelig å samle familien". Kyss meg en viss plass, hvilken ungdom på 15 år går rundt og tenker på gamle filletanter eller onkler for den saks skyld. For ikke å snakke om mammas venninner?

"Jeg konfirmerer meg fordi det er tradisjon" svarer også mange. Tradisjon for hva? Tradisjon for en dag fylt med god mat, fine klær og masse gaver? Men det har vi jo hele året. Maten bugner til alle sesonger og tilstelninger. Klærne vi kan kjøpe i dag er så billige at selv ukelønnen strekker til. Gaver kan vi skaffe oss hele året fordi vi har så masse penger til enhver tid. Iallefall har mamma og pappa penger.

For at ungdommer som ikke ønsker å konfirmere seg kirkelig er det satt i stand konfirmasjon på "borgelig vis" eller humanistisk som det heter på fagspråket. Dette er gjort for at de ungdommene som ikke ønsker å konfirmere seg i Guds hus ikke skal føle seg utenfor. Klart de skal ha samme retten til å oppleve det tradisjonelle koldtbordet, gavene, pengene og fine klær.

Da jeg sto konfirmant, ja, jeg gjorde faktisk det, fikk vi et spørreskjema av presten. Der skulle vi i beste mening og på ærligst vis svare på hvorfor vi konfirmerte oss. Siden halvparten av mine klassekamerater var kristne ble naturligvis svarene deretter. "For å fornye dåpsløftet". Var det oppriktig svart er jo det et veldig bra svar etter min mening. Jeg kunne ikke, til tross for at jeg fulgte min bestemor på bedehuset titt og ofte, svare det samme. Ene og alene fordi det ikke var sant. Jeg konfirmerte meg ene og alene for pengene skyld, masse god mat og kaker samt en pen kjole. Fordi det er tradisjon.

Av alle svarene presten samlet inn dro han fram mitt svar. Jeg sier ikke at det er eksepsensjonelt eller noe særegnet ved dette. Han dro det fram ene og alene fordi han ville at vi skulle diskutere akkurat disse svarene. Det var for det første ærlig svart og for det andre hadde det ingenting med kristendom å gjøre. Vel, jeg svarte som nummer fire at jo, litt for å fornye dåpsløftet. Han syns det var modig gjort å "bryte med tradisjonen" etter mitt hode, iallefall på papiret, og våge å svare rett frem og ærlig. Nå skal ikke jeg stille meg til doms over de andre svarene, de ønsket sikkert å fornye dåpsløftet sitt og ikke noe annet.
Jeg ble både konfirmert, fikk gaver og mat, penger og glade gjester. Ikke fordi jeg ville fornye dåpsløftet. Fordi det er tradisjon.

Vel, det bakes og bakes, vaskes og sys. Bunader settes sammen og dresser prøves. Fotograf bestilles. Det er forresten merkelig dette med fotogtrafi. For min del ligger alle bildene i en eske på loftet ene og alene fordi et stort konfirmasjonsbilde ikke "passer inn" i min minimalistiske verden av hvordan jeg vil ha stuen min.

Jeg var med på galoppen selv da mine døtre ønsket å konformere seg. Jeg broderte til og med kystdrakten til hver av dem fordi jeg hadde gitt meg selv et løfte at om og hvis mine barn en gang skulle konfirmere seg skulle de være "lik" de andre jentene. Jeg ønsket meg en bunad til konfirmasjonen men foreldrene mine hadde ikke råd. Så jeg spinket og sparte og drakt ble det. Fordi det er tradisjon.

Konfirmanter

Jeg har alltid vært veldig klar i min oppfatning omkring konformasjon. Kanskje for klar, siden min sønn valgte å ikke konfirmere seg? Det må sies at det står stor respekt av valget han tok. "Mamma, jeg trenger ikke alle pengene", sa han bare. Og jeg? Hoppende glad siden jeg sto midt i examensnerver og avslutning på flere års studier. Jeg tror nok at jeg likevel kan si at han valgte bort denne dagen basert på egne beslutninger og godt gjennomtenkt ressonnement. Dette vet jeg fordi jeg ønsket at han skulle konformere seg. Jeg ønsket at han skulle få en lik dag som søstrene sine. Jeg ønsket å sette han i fokus for en dag. Jeg ønsket å se han glad.
Men han har jo rett. Penger kan vi skaffe oss, hvis vi vil, er friske og kan jobbe. Uansett, vi sulter ikke i dette ganske land. I butikken har de alt vi trenger og litt til. Mat får vi hver dag. (Jeg snakker ikke om de som lever under fattigdomsgrensen her i landet)

Man kan spørre seg om det er verdt det? Er det virkelig verdt at ungdommen plutselig skal få, uten en eneste anstrengelse, så masse penger? Rikgtignok kommer de godt med til sertifikatet, for de av podene som faktisk klarer å sette de av i tre år. Er det verdt utleggene en slik dag koster? Bunad til flere ti-tusen kroner, klær, sko, masse mat, blomster og bare Gud vet hva? Mor som får hemmoroider av stresset og løpingen i forkant. Jo, fordi det er tradisjon.

For ikke å snakke om alle de familier i det ganske land som ikke har økonomi til en slik stor dag. For det èr en stor utgiftspost. Uten tvil. Og det er nettopp på slike store tilstelninger at de med dårlig økonomi virkelig kjenner presset om ikke å la barnet sitt føle seg utenfor "normen". Jeg husker jeg diskuterte dette med en venninne av meg da min eldste sto for tur. Hun svarte bare glatt: "Nei, men du kan bare gå på sosialen og få hjelp til maten og klærne". Jeg bet tennene sammen men innvendig ristet jeg. Det skal sies at jeg klarte å ordne konfirmasjon uten sosialen, med egne midler. Fordi det er tradisjon.

Det sies at konformasjonen skal representere overgangen fra barn til voksen. Hva med alle de som ikke ønsker å bli "voksen"? Eller blir "voksen"?. Man er ikke voksen når man er 15 år. Man er ikke voksen når man er 20 år heller. Ja, noen er kanskje veldig voksen, for alderen. Men generelt blir man ikke voksen før man får oppgaver her i livet som gjør at man "vokser" på nettopp, oppgavene. Men det er en annen debatt.

Til lykke med eller uten konfirmasjon!