Tvillingene Kari og Ola Nordmann blir født: som seg hør og bør feires det over en vellykket fødsel med blomster, konfekt og gaver til både foreldre og barn. Hjemkomsten er ikke dårligere. Med store bannere, kake og hele slekta samlet for å hylles den lille familien. Ikke noe galt i det, bevares. I forkant har mor vasket babyklærne, støket og sydd sengetepper. Babyboken er allerede halvfull av ultralydbilder, svangerskapsdiagram og oversikt over mors blodtrykk og antall besøk på sykehuset. Slikt er bare koselig spør du meg. Jeg gjorde det selv. Skrev i babyboken i tiden før nedkomst. På barnerommet står en Mountain Buggy Urban Jungle Dobbel 2011 modell tvillingvogn. Vogn og vogn, fru Blom. Det er ikke bare èn vogn, men hele tre i en. Nesten som et kinderegg. Det er heldekkende vogn, ta-av-kalesjen-og-få-sportsvogn og babybag. Et kupp spør du foreldrene. Den kostet bare 6.990,- sier de i kor, overlykkelige.

Fram til Kari og Ola er et år titter bestemødrene stadig innom, i tide og utide, hadde vel den nybakte mammaen sagt, henrykt og med favnen full av små, søte babyplagg i rosa og lyseblått. «Disse måtte jeg bare kjøpe», sier de og smiler fra øre til øre og stolt viser fram plaggene. Mamma er veldig glad for plaggene hun, det er dyrt nok med èn liten en i huset, for ikke å snakke om to.

Mamma er utslitt, pappa skulle ønske han kunne være mer på arbeid. Med den nye pappapermisjonen i tillegg, som til og med er lovfestet at må tas, er han bare nødt å stille opp. Ikke for det, han elsker ungene like mye som mammma gjør. Det er bare litt stressende. Nok om det. Artikkelen skulle ikke handle om bleieskift, dårlig sex og utslitte foreldre.

1 år er gått og barna feirer sin aller første bursdag. Det er stor stas i stua. Alle de kjenner, familie, naboer og venner, stort og smått er invitert. Gavebordet flommer over i takt med kakene og ballongene. Barna er nok desverre litt for små til at de klarer å pakke opp, så det er mamma som tar oppgaven på strak arm. Pappa holder seg mest i bakgrunnen han. Mamma åpner pakken og hviner da det viser seg at det er en stor, fargerik tavle med store tall på som lager en ekkel, ulende lyd når du trykker på uansett tall. «Å, tuuuusen takk! Dette er jo akkurat hva Kari ønsket seg, se Kari, hva du har fått, næmmen så flott da!». Denne gaven var bare fra en av naboene. Gavene fra besteforeldrene er som seg hør og bør adskillig større og dyrere. De åpnes til slutt, mest for ikke å overskygge gavene og tuse-takk-gesten til de andre gjestene. De har fått hver sin trehjulsykkel. At podene ennå ikke kan gå snakkes ikke høyt om. I tillegg til syklene fikk de en liten attpå-gave, Goretex jakke, bukse og tilhørende sko, som kostet bare kr. 2.500,- da de var «på tilbud».

Året går sin gang og barna vokser. 2-års dagen er kommet og det samme gjentar seg akkurat som da de ble 1 år. Lekene er mange, dyre og besteforeldrene prøves nok en gang å kappes om de dyreste lekene og klærne. Brio-bane og tog, riktige les-og-lær-bøker, utviklingsleker og leker med lærenyttig innhold tilpasset akkurat i den alderen barnet er i. I låpet av året som er gått har det da heller ikke manglet på noe. Lekene er strødd over alt i huset. Rommet er overfylt og de har til og med tatt i bruk kontoret som «lekerom». Mor en om ikke enda mer utslitt av alt kav, mas og forventninger. Barna skal begynne i barnehage straks og bare det er et stort innhugg i lommeboka. Barnehage i dag er ikke som barnehage før i tiden. Da ble barna sendt i barnehage med et sett uteklær og det de gikk og sto i av inneklær. Nei, i dag skal det være lettvint for både barn og de ansatte. I alle fall tre sett inneklær bør være i barnehage samt et sett uteklær i reserve. Det skal være anti-skli sokker og up and go riv-opp-bleier-i-siden, som kan tas av og på uten å kle av alle klærne.
I denne alderen er det at foreldrene begynner å gi barna utfordringer. De får allerede nå sitte på fanget foran datamaskinen og trykke på tastaturet. Inn med morsmelken, så og si. Mobiltelefon har de hatt i over 1 år. Riktignok bare en lekemobil i plast med store tall på. Ja, og ringelyd.

Det er når barna er 4-5 år at utfordringene kommer. Hvor skal vi feire bursdagen, Burger-king eller svømmehallen? Å feire bursdag hjemme er uaktuelt. Det er ikke «flott» nok. Helst skal det være hele den avdelingen barnet tilhører i barnehagen.

Neste er, hva skal vi gi til barna? De har jo fått det aller meste. Vi fokuserer på uteleker, tenker både foreldre og besteforeldre. Ski, slalom og riktige kjøreklær, ja, og selvfølgelig skikkelige utesko.
At ungene hater ski nevnes ikke. Dessuten, unger av i dag skal aktiviseres. Det har de lært fra de ble født. De skal aktiviseres og leken og lekene skal helst ha et pedagogisk innhold. Slikt er viktig. Å klatre i trær, gå i fjæra å samle skjell eller leke gjemsel aner ikke barn i dag hva er engang. Desverre. Ja, vi må heller ikke glemme DS Nintendoen. Den er veldig praktisk å ha med i bilen, når ungene er lei av å se på hver sin DVD-film som henger i taket foran hvert barnesete.

I 6-års alderen får de hver sin bærbare pc, proppet med lærenyttige barnespill.

I 7-års alderen får de hver sin mobil. Selvfølgelig må de ha mobiltelefon. Veldig fint når mor og far til enhver til vil ha kontroll på hvor ungene er. Til tross for at foreldrene vet akkurat hvor ungene er da de selv har kjørt dem dit, det være seg hos venninna eller kompisen. Mobilen er praktisk for da vet ungene nøyaktig når det er middag, når treningen begynner og når de må komme inn. For mor er veldig flink å tekste barna om de forskjellige tidspunktene. Bursdagene feires på Burger-King, med bursdagshatt og hele klassen til bords.

I 8-12-års alderen kjeder ungene seg. Tiden er kommet til å ekspandere. Utfordringen er å gjøre neste bursdag litt mer spennende enn i fjor. Utfordringen er å kjøpe gaver som overgår fjoråret og både foreldre og besteforeldre klør seg frustrerende i hodet.

Bursdagen feires enten på bowling eller pizza-restaurant. Likevel, bursdagene er ikke like spennende som før, gavene er forutsigbare og ingenting frister. De ønsker seg jo den siste x-boxen, men siden de vet at det er akkurat den som vil prege 8-års dagen, er ikke gleden den samme. Det som nå skjer er likevel litt facinerende. De begynner å virkelig ta i bruk pc, x-box og DS`n. Utfordringen for foreldrene er å følge med at det de spiller ikke er «farlig» eller skummelt. Desverre handler mange spill om krig, dreping, slåssing, blodsplæsj og skyting. Det er også her at foreldrene, om de ikke er en kløpper selv i databruk, mister oversikten. Når ungene er i tenårene vet de det aller meste om spillene, hvordan unngå at foreldrene får innsikt i det de spiller og hvordan skjule at de bruker mer tid på spill og data enn hva de har lov til. Podene bruker enhver tid de har til spill og gaming. Se for øvrig artikkelen jeg har skrevet om nettopp, gaming her.

Jentene blogger. De blogger om klær, mote og sminke. De legger ut bilder av seg selv og soler seg i glansen fra fansen de på kort tid opparbeider seg. For fansen elsker lettkledde jenter med sminketrut foran camera. Guttene wow-er. De snakker med «venner» fra hele verden og blir ganske så go i både engels og det å være sosial. For det har nemlig forskerne funnet ut. Det er ikke så farlig lenger å game. Bare man gjør det innen rimelighetens grenser. Så kan man jo diskutere hva som er normal spilletid for en gutt på 14-15 år.

Når de står konfirmant vil de aller fleste ha penger. Og det får de. De får masse penger. At konfirmasjonen egentlig handler om å fornye dåpsløftet er det vel knappest få som har gjort seg tanker om. Etter konfirmasjonen går diskusjonen om hvor mye penger de har fått. Har du fått lite penger og ikke klarer henge med «normen» holder du kjeft. Men hva èr egentlig «normen» i dagens samfunn? Fram til de er 18 år og myndig vil mange barn få x-antall mobiltelefoner, bærbare pcèr, nye spill, camera og andre duppedingser. De vil få ukentlige lommepenger, mange får kanskje opp til 1000,- uken, bare for å ta ut søpla (hvis mor husker på å minne dem om det)
De vil få klær når de spør om det, de blir kjørt og hentet akkurat dit de skal og de forventer at mor og far stiller opp uten å stille et eneste spørsmål.

Poenget med artikkelen er at før barnet har nådd tenårene har han eller hun det aller meste innen tekniske duppedingser, elektrisk utstyr, leker og andre ting de trenger, og ikke trenger. Verdien og gleden av å få gaver, ting og utstyr er på en måte blitt litt borte på veien.

Lørdagskveldene er ikke som før i tiden. Jeg sier ikke at det er noe galt i det, absolutt ikke. Men i dag drikker barna akkurat så mye brus de ønsker og spiser akkurat så mye godteri som de vil. Ikke alle, men mange. Barne-tv er heller ikke det samme som før, de ser jo tegnefilmer og barne-tv hele dagen, hver dag. Utfordringen for mange foreldre er derfor hvilke film de skal kjøpe som kan overgå den forrige filmen av innhold, spenning og glede. Barna får akkurat det de ønsker seg og mange får til og med det de ønsker seg når de hverken har bursdag eller at det er jul. Hvilke verdier og holdninger er vi foreldre med på å skape? Hva er det vi lærer barna ved å alltid føye de, gi dem det de vil uten å måtte jobbe for det eller gjøre seg fortjent til det lille ekstra?
Vi lærer dem å ikke tenke selv, vi lærer dem at det er helt vanlig å få ting helt gratis, vi lærer dem at penger er noe man «får» ved å stikke et kort i en maskin. Vi lærer dem uselvstendighet og de vokser opp helt uten egen fantasi. Hvorfor skal barna tenke selv når vi voksne kan gjøre det for dem? Vi lærer dem at ordet nei ikke finnes. Vi lærer dem at grenser ikke finnes. Det er synd. Veldig synd, og vi har bare oss selv å takke.