Har lyst å mimre litt omkring gamle minner og da vi var så heldig å vokse opp i ei lita feskarbygd langt opp mot nord ikke langt unna Nordkapp. Ingen må komme å fortelle meg at barna i dag kan leke på samme vis som den gang. Tiden har forandret seg betraktelig.

Nordvågen, bygda ved Nordkapp

Bygdas inntenktsgrunnlag og drivkaft var fiske. Vi hadde to relativt store, sett i forhold til i dag, fiskefabrikker. Den ene hadde reker, eller ræka som vi sier, som hovedfangst og den andre torsk, sei og andre fiskeslag. Det var ferske reker, salta reker, sure reker og mere til.

I bygda hadde vi to matbutikker, den ene var handelsmannen Agnar Olsen og den andre var det gode gamle Samvirkelaget. Vi hadde barnehage og skole for alle klassetrinn. Ikke noe særskilt med akkurat dette, men når man ser på infrastrukturen i dag og grisegrendte strøk, vel så er jeg stolt over alle de små bygdene som fortsatt yrer av liv, slik som bygda mi, da jeg vokste opp. Vi hadde idrettslag i bygda, N.I.L som lever i beste velgående. Det fantes også revylag og bygda var et levende samfunn for både lokale innbyggere men også for alle som kom for å jobbe sesongarbeid på fiskebrukene.
Det var masse unger, voksne, folk generelt og dyr. Revylag er det forresten fortsatt, ikke bare der men i mange andre bitte små plassa som vår Herre glemte da han skapte verden.

Allerede som 7-8-åring fant man veien inn til fiskebrukene. Ved å skjære tunger tjente vi uhorvelig masse penger. Torsketunger er fortsatt en delikatesse du må betale mye for på en restaurant i dag. Før i tiden var det fattigmannsmat, eller, jeg likte det IKKE. Sleipe ekle myke klumper med en hard kjerne inni midten som minte meg om forsteinet hjernemasse. I tillegg var det å skjære tunger var tungt arbeid men inntekten man genererte fra salget oppveide for slit og det ble derfor en flott måte å skaffe egne penger på.

I 12-13 års alderen fikk man jobbe som filètarbeider eller rekepiller. Man jobbet akkord og til tross for hardt arbeid så var det helt naturlig at vi søkte fiskebrukene for arbeid. Vi unger klarte oss selv med pengene man tjente i sommer sesongen. Når jeg tenker tilbake så var det heller ikke snakk om å få penger av mor og far, de hadde nok med sitt.

I tillegg til jobb på bruket vasket jeg i 3 hus hver uke. Jeg fikk alltid 200,- pr. husvask. Det var fryktelig mange penger men så vasket jeg hele huset. Om kveldene satt jeg barnevakt, hver helg hadde jeg faste piker å passe. Foreldrene måtte booke meg tidlig hvis de skulle ha en sjanse til å få meg som barnepike. Jeg ble populær slikt sett. Og fikk penger. Jeg hadde enormt mye penger mellom hendene mine da jeg vokst opp. Jeg tjente pengene selv og av og til kunne jeg handle inn litt mat og slit til hjemmet.

Det var en lykkelig tid.
De dagene vi ville være barn fikk vi være barn. Resten av tiden var det ansvar for hverandre, ta vare på gamle besteforeldre og visa verse. Vi hadde store hesjer stående nede på et jorde oppafor fjæra. Vi lagde hengekøyer mellom pålene og hytter ble bygd opp. Det var stråhytter og palmehytter, hytter av rekved og hytter av sågar gress. Vi hadde til og med lagd oss en heis av tau og en planke tredd på en tykk streng som gikk fra toppen av hesjen og bortover og ned mot bakken. Da vi satte utfor strengen på planken fòr vi avgårde i kjempefart flere meter ned i gjenna, hylte og lo, husker fortsatt hvordan det kilte i magen.

Ut i vika kunne vi tilbringe mange, mange timer. Der hadde vi ei badeholla og ei krabbeholla. I badeholla bada vi, husker ennå hvor enormt stor den var. Har vært der i voksen alder og fikk meg en gedigen latter. Badeholla var vel en sånn 1,5 meter x 1 meter. Men nytte gjorde den. Vi elsket å rote i fjærsteinan etter krabber, sjøfisk, pigg og andre ekle små dyr.

Vi barn var trygge og foreldrene var trygge på hvor vi var. Vi sa alltid i fra hvor vi dro. I vika hadde vi også lier som toppet opp mot høye bratte fjell. I en av lia var det hver høst masse blåbær. Da samlet vi oss et gjeng med plastposer og bøtter og la i vei. Vi satt i blåbærlia og sang, plukket blåbær og hadde blåbærsaft over hele oss.

Innerst i Nordvågen, forbi fotballbanen, var det et stupbratt fjell, vanskelig å komme seg opp sandrabben som vi kalte stien. Men bakom toppen langt der oppe fantes flotte ferskvann å bade i. Når sommeren glimtet til og øustavinden hadde snudd, russevarmen kommet da var det varmt i vannene.
En gang dro eldste broren min meg med opp dit. Jeg kunne vel ikke være mer enn 6-7 år. Det gikk greit å komme seg opp, verre var det ned. Men vi badet og hadde det veldig gøy. Vi kom oss ned med x-antall skrubbsår og angsten langt opp i halsen. Vi vokste på oppgavene.

En gang i fjæra i vika, på spisse stener for vi å gled på grønske og tare. Husker at jeg ramlet og fikk meg et gedigent kutt på kneet. Kjøttstykkene flerret seg opp til sidene og jeg hylskrek. Men jeg tok aldri skade av dette. Heller ikke alle de andre gangene vi falt og slo oss, det var neseblod og skrubbsår i lange baner. Vi sto han av.

Vi var heller ikke alltid bare snill. Kaste snøball på gamle damers vinduer ble en spesialitet. Etterpå stablet vi toppluene på brøytekanten av snø, dro til huset og ringte på. Så pekte vi ut gjerningsmennene med toppluene bak brøytekanten. Da fikk vi som regel ei krone for tipset. Uskyldig morro vil jeg kalle det.

Vi hang også etter bussene. Husker at vi kunne være opptil 10 personer bak på en buss. Men det var før de fikk «ny» bussene. De gamle bussene hadde både stige og et reservehjul bakpå bussen. De nye bussene hadde knapt håndfeste under bussen bak. Men vi hang på. Det ble en konkurranse om hvem som klarte å henge på lengst. Skoene måtte selvfølgelig ikke være rubbete under. For et godt glifeste var det best å ha på sko som var helt slette under.

I fjæra fantes det veldig mange små dammer og vi ungene elsket å fange pigg. Timesvis kunne vi være i fjæra å leke.
Vi badet i kloakkvann og hørte ikke at vi verken ble syke eller noe. Litt forkjøla kanskje. Vi fikk også låne små robåter. Da rodde vi litt ut i fjorden og fisket, stupte fra båten og hadde det morro.

I utkanten av Nordvågen, ved leia inn er det en holme. Den var veldig populær når vi hadde lyst å plukke knoppsolei og gressløk. Vi rodde over til holmen og hadde med både grill og mat.

Om vinteren lekte vi dunkboks, gjemsel og lagde snøhuler. Vi hadde lommelykt og gravde lange tuneller inn i storholla.

Det var en herlig, bekymringsløs tilværelse, å få lov til å vokse opp i en ei lita bygd.
Det at vi fikk lov å utforske omgivelsene gjorde at vi lærte oss å ta egne avgjørelser, vi lærte å bli selvstendige, vi lærte å stole på det vi gjorde og vi sosialiserte oss med andre barn.

Da jeg fikk egne barn ønsket jeg at de også skulle få en så lik oppvekst som jeg selv hadde hatt. Jeg lot de springe avgårde, de var mye ute sammen med de andre barna i bygda. De fikk ikke ting lagt opp i hendene men måtte utforske og prøve og feile selv. De ble jaget ut, hals over hodet, enten de ville eller ikke, frisk luft og utelek var bastabomklart. Når det så ble kveld var de så trette at de som regel sovnet med engang.

Dette var før i tiden. Slik er det desverre ikke i dag.

I artikkelen om overvektige barn og tidsklemma har jeg et stykke lenger ned i innlegget skrevet om barn og aktivisering.

Ha en strålende sommerdag, med eller uten aktiviteter!