Når det gjelder barn og f.ex alkohol, tillitsforhold, og «mine barn gjør ikke ditt, eller datt fordi vi har et veldig godt tillitsforhold og vi stoler fullt ut på hverandre» så tror jeg mange foreldre hadde gjort seg en stor tjeneste ved å ha en innstlling som at «mine barn er hverken bedre eller verre enn andre barn» og de kan på lik linje med andre 🙂

Årene som tenåring består jo i stor grad av å utforske verden på egenhånd, bli selvstendige, vise foreldrene sine at de også kan vokse med oppgavene. Viktig at vi foreldre lar ungene våre få ha noen utfordringer og heller være flinke som gode lyttere, støttespillere og vise at vi er der, uansett om ungdommen kommer full hjem sen nattestid. Ungdommen tør iallefall komme hjem, full eller ikke, nettopp fordi det er «trygt» og at oppgjøret, dagen derpå, ikke blir helt avskrekkende men heller en positiv lærepenge. Det nytter ikke å stå med pekefingeren i være og hytte. Hva når ungdommen er 18, skal liksom alt være «lov» da? Det blir mest som å slippe kyrne ut på det årlige vårbeite. Vill og gal.

Det ble sagt i en tråd på forsiden av Facebook`s Grensesetting at minst 90 % av ungdommen har vist fingeren til foreldrene en eller annen gang i tenårene, og ja, det stemmer nok det. Å være tenåring er betyr år med hormoner på bærtur, opp og nedturer, glede, latter og ikke minst, få anerkjennelse ute blandt vennene sine. Faktisk så betyr, for de fleste tenåringene, vennene mye mer enn foreldrene. Foreldrene er bare teite, stort sett. I en periode. Kanskje hadde mange foreldre også tjent på å vise poden sin at ja, det er helt ok å bli satt bak vennene i prioriteringskøen.

Kanskje hadde mange foreldre også tjent på å vise poden fra de er små av, at jeg er forelder, ikke «din beste venn». Jeg er vennen din ja, men først og fremst forelder. Og det er en stor forskjell. I oppveksten, spesielt når de er små, trenger barn tydelige og klare, rettferdige grenser. I tenårene trenger de også grenser, men på en helt annen måte. Jeg er her for barna mine, men nå skal de gjøre seg klar til voksenlivet. Og det innebærer også frihet under ansvar. Ansvaret skal de være med på å bære sammen med foreldrene.

Jeg er litt redd for å uttrykke meg her på Grensesetting nettopp fordi det finnes mennesker her ute som bombastisk definerer hva som er rett og galt og at mine meninger er mye mer verdt enn dine, eller at mine meninger ikke samsvarer med andres og at man av den grunn får en lekse midt i fleisen av bedrevitere. Jeg holder meg stort sett unna slike mennesker og de forteller meg bare i bunn og grunn mye om seg og sin sneversynte tenkemåte.

Det finnes ikke en rett fasit på hva og hvordan man skal gjøre ting, eller hva som er rett og galt. Hver og en må kjenne på seg selv, kjenne barnet sitt og åpne opp øynene og se hva som egentlig rører seg «der ute» på gata. Hva mener andre?