Hva har skjedd?
august 2011
M T O T F L S
« jun   okt »
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  
Siste kommentarer
Overrask din kjære:
Nye klær?
Statistikk:
Bloggurat
Søk:

Archive for august, 2011

Hva gir vi til bursdagsbarnet?

Tvillingene Kari og Ola Nordmann blir født: som seg hør og bør feires det over en vellykket fødsel med blomster, konfekt og gaver til både foreldre og barn. Hjemkomsten er ikke dårligere. Med store bannere, kake og hele slekta samlet for å hylles den lille familien. Ikke noe galt i det, bevares. I forkant har mor vasket babyklærne, støket og sydd sengetepper. Babyboken er allerede halvfull av ultralydbilder, svangerskapsdiagram og oversikt over mors blodtrykk og antall besøk på sykehuset. Slikt er bare koselig spør du meg. Jeg gjorde det selv. Skrev i babyboken i tiden før nedkomst. På barnerommet står en Mountain Buggy Urban Jungle Dobbel 2011 modell tvillingvogn. Vogn og vogn, fru Blom. Det er ikke bare èn vogn, men hele tre i en. Nesten som et kinderegg. Det er heldekkende vogn, ta-av-kalesjen-og-få-sportsvogn og babybag. Et kupp spør du foreldrene. Den kostet bare 6.990,- sier de i kor, overlykkelige.

Fram til Kari og Ola er et år titter bestemødrene stadig innom, i tide og utide, hadde vel den nybakte mammaen sagt, henrykt og med favnen full av små, søte babyplagg i rosa og lyseblått. «Disse måtte jeg bare kjøpe», sier de, og smiler fra øre til øre der de stolt viser fram plaggene. Mamma er veldig glad for plaggene, det er dyrt nok med èn liten en i huset, for ikke å snakke om to.

Mamma er utslitt, pappa skulle ønske han kunne være mer på arbeid. Med den nye pappapermisjonen som til og med er lovfestet at må tas, er han bare nødt å stille opp. Ikke for det, han elsker ungene akkurat like mye som mammma gjør. Det er bare litt stressende. Nok om det. Artikkelen skulle ikke handle om bleieskift, dårlig sex og utslitte foreldre.

1 år er gått og barna feirer sin aller første bursdag. Det er stor stas i stua. Alle de kjenner, familie, naboer og venner, stort og smått er invitert. Gavebordet flommer over i takt med kakene og ballongene. Barna er nok desverre litt for små til at de klarer å pakke opp, så det er mamma som tar oppgaven på strak arm. Pappa holder seg mest i bakgrunnen han. Mamma åpner pakken og hviner da det viser seg at det er en stor, fargerik tavle med store tall på som lager en ekkel, ulende lyd når du trykker på uansett tall. «Å, tuuuusen takk! Dette er jo akkurat hva Kari ønsket seg, se Kari, hva du har fått, næmmen så flott da!». Denne gaven var bare fra en av naboene. Gavene fra besteforeldrene er som seg hør og bør adskillig større og dyrere. De åpnes til slutt, mest for ikke å overskygge gavene og tuse-takk-gesten til de andre gjestene. De har fått hver sin trehjulsykkel. At podene ennå ikke kan gå snakkes ikke høyt om. I tillegg til syklene fikk de en liten attpå-gave, Goretex jakke, bukse og tilhørende sko, som kostet bare kr. 2.500,- da de var «på tilbud».

Året går sin gang og barna vokser. 2-års dagen er kommet og det samme gjentar seg akkurat som da de ble 1 år. Lekene er mange, dyre og besteforeldrene prøves nok en gang å kappes om de dyreste lekene og klærne. Brio-bane og tog, riktige les-og-lær-bøker, utviklingsleker og leker med lærenyttig innhold tilpasset akkurat i den alderen barnet er i. I låpet av året som er gått har det da heller ikke manglet på noe. Lekene er strødd over alt i huset. Rommet er overfylt og de har til og med tatt i bruk kontoret som «lekerom». Mor en om ikke enda mer utslitt av alt kav, mas og forventninger. Barna skal begynne i barnehage straks og bare det er et stort innhugg i lommeboka. Barnehage i dag er ikke som barnehage før i tiden. Da ble barna sendt i barnehage med et sett uteklær og det de gikk og sto i av inneklær. Nei, i dag skal det være lettvint for både barn og de ansatte. I alle fall tre sett inneklær bør være i barnehage samt et sett uteklær i reserve. Det skal være anti-skli sokker og up and go riv-opp-bleier-i-siden, som kan tas av og på uten å kle av alle klærne.
I denne alderen er det at foreldrene begynner å gi barna utfordringer. De får allerede nå sitte på fanget foran datamaskinen og trykke på tastaturet. Inn med morsmelken, så og si. Mobiltelefon har de hatt i over 1 år. Riktignok bare en lekemobil i plast med store tall på. Ja, og ringelyd.

Det er når barna er 4-5 år at utfordringene kommer. Hvor skal vi feire bursdagen, Burger-king eller svømmehallen? Å feire bursdag hjemme er uaktuelt. Det er ikke «flott» nok. Helst skal det være hele den avdelingen barnet tilhører i barnehagen.

Neste er, hva skal vi gi til barna? De har jo fått det aller meste. Vi fokuserer på uteleker, tenker både foreldre og besteforeldre. Ski, slalom og riktige kjøreklær, ja, og selvfølgelig skikkelige utesko.
At ungene hater ski nevnes ikke. Dessuten, unger av i dag skal aktiviseres. Det har de lært fra de ble født. De skal aktiviseres og leken og lekene skal helst ha et pedagogisk innhold. Slikt er viktig. Å klatre i trær, gå i fjæra å samle skjell eller leke gjemsel aner ikke barn i dag hva er engang. Desverre. Ja, vi må heller ikke glemme DS Nintendoen. Den er veldig praktisk å ha med i bilen, når ungene er lei av å se på hver sin DVD-film som henger i taket foran hvert barnesete.

I 6-års alderen får de hver sin bærbare pc, proppet med lærenyttige barnespill.

I 7-års alderen får de hver sin mobil. Selvfølgelig må de ha mobiltelefon. Veldig fint når mor og far til enhver til vil ha kontroll på hvor ungene er. Til tross for at foreldrene vet akkurat hvor ungene er da de selv har kjørt dem dit, det være seg hos venninna eller kompisen. Mobilen er praktisk for da vet ungene nøyaktig når det er middag, når treningen begynner og når de må komme inn. For mor er veldig flink å tekste barna om de forskjellige tidspunktene. Bursdagene feires på Burger-King, med bursdagshatt og hele klassen til bords.

I 8-12-års alderen kjeder ungene seg. Tiden er kommet til å ekspandere. Utfordringen er å gjøre neste bursdag litt mer spennende enn i fjor. Utfordringen er å kjøpe gaver som overgår fjoråret og både foreldre og besteforeldre klør seg frustrerende i hodet.

Bursdagen feires enten på bowling eller pizza-restaurant. Likevel, bursdagene er ikke like spennende som før, gavene er forutsigbare og ingenting frister. De ønsker seg jo den siste x-boxen, men siden de vet at det er akkurat den som vil prege 8-års dagen, er ikke gleden den samme. Det som nå skjer er likevel litt facinerende. De begynner å virkelig ta i bruk pc, x-box og DS`n. Utfordringen for foreldrene er å følge med at det de spiller ikke er «farlig» eller skummelt. Desverre handler mange spill om krig, dreping, slåssing, blodsplæsj og skyting. Det er også her at foreldrene, om de ikke er en kløpper selv i databruk, mister oversikten. Når ungene er i tenårene vet de det aller meste om spillene, hvordan unngå at foreldrene får innsikt i det de spiller og hvordan skjule at de bruker mer tid på spill og data enn hva de har lov til. Podene bruker enhver tid de har til spill og gaming. Se for øvrig artikkelen jeg har skrevet om nettopp, gaming her.

Jentene blogger. De blogger om klær, mote og sminke. De legger ut bilder av seg selv og soler seg i glansen fra fansen de på kort tid opparbeider seg. For fansen elsker lettkledde jenter med sminketrut foran camera. Guttene wow-er. De snakker med «venner» fra hele verden og blir ganske så go i både engels og det å være sosial. For det har nemlig forskerne funnet ut. Det er ikke så farlig lenger å game. Bare man gjør det innen rimelighetens grenser. Så kan man jo diskutere hva som er normal spilletid for en gutt på 14-15 år.

Når de står konfirmant vil de aller fleste ha penger. Og det får de. De får masse penger. At konfirmasjonen egentlig handler om å fornye dåpsløftet er det vel knappest få som har gjort seg tanker om. Etter konfirmasjonen går diskusjonen om hvor mye penger de har fått. Har du fått lite penger og ikke klarer henge med «normen» holder du kjeft. Men hva èr egentlig «normen» i dagens samfunn? Fram til de er 18 år og myndig vil mange barn få x-antall mobiltelefoner, bærbare pcèr, nye spill, camera og andre duppedingser. De vil få ukentlige lommepenger, mange får kanskje opp til 1000,- uken, bare for å ta ut søpla (hvis mor husker på å minne dem om det)
De vil få klær når de spør om det, de blir kjørt og hentet akkurat dit de skal og de forventer at mor og far stiller opp uten å stille et eneste spørsmål.

Poenget med artikkelen er at før barnet har nådd tenårene har han eller hun det aller meste innen tekniske duppedingser, elektrisk utstyr, leker og andre ting de trenger, og ikke trenger. Verdien og gleden av å få gaver, ting og utstyr er på en måte blitt litt borte på veien.

Lørdagskveldene er ikke som før i tiden. Jeg sier ikke at det er noe galt i det, absolutt ikke. Men i dag drikker barna akkurat så mye brus de ønsker og spiser akkurat så mye godteri som de vil. Ikke alle, men mange. Barne-tv er heller ikke det samme som før, de ser jo tegnefilmer og barne-tv hele dagen, hver dag. Utfordringen for mange foreldre er derfor hvilke film de skal kjøpe som kan overgå den forrige filmen av innhold, spenning og glede. Barna får akkurat det de ønsker seg og mange får til og med det de ønsker seg når de hverken har bursdag eller at det er jul. Hvilke verdier og holdninger er vi foreldre med på å skape? Hva er det vi lærer barna ved å alltid føye de, gi dem det de vil uten å måtte jobbe for det eller gjøre seg fortjent til det lille ekstra?
Vi lærer dem å ikke tenke selv, vi lærer dem at det er helt vanlig å få ting helt gratis, vi lærer dem at penger er noe man «får» ved å stikke et kort i en maskin. Vi lærer dem uselvstendighet og de vokser opp helt uten egen fantasi. Hvorfor skal barna tenke selv når vi voksne kan gjøre det for dem? Vi lærer dem at ordet nei ikke finnes. Vi lærer dem at grenser ikke finnes. Det er synd. Veldig synd, og vi har bare oss selv å takke.

Jeg har plassert min blogg i Finnsnesnorske bloggkart!

Dessertgenerasjonen, mine barn, meg eller mine foreldre?

Jeg refererer til artikkelen under og er absolutt enig i artikkelen av Professor Ottar Brox utgitt i tu.no (teknisk ukeblad, nett) Jeg er enig i at Norge trenger folk som kan utøve praktisk fagarbeid, bli skitne på hendene og ikke minst, like det. For å mimre litt tilbake i tid, ei tid da de små kystsamfunnene i vårt «lille land» blomstret og folk var lykkelige, må jeg gå helt tilbake til mine besteforeldres generasjon. Det var mine besteforeldre (født i 1920 og 1930- årene) som bygde dette «lille landet» som vi alle sammen er så stolte av. Det var de som reiste landet etter 2.verdenskrig og som jobbet og slet fra morgen til kveld.
Hans Otto Frøland hevdet i en artikkel på VG, dine penger i mai i år at «Norge ikke var et fattig land på 1800-tallet, vårt innteksnivå lå «bare» 40 % under gjennomsnittet for landene Sverige, Finland, Danmark, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Det var fortsatt ikke nok til å hevde at Norge var et fattig land da det ble selvstendig i 1905″..

Nei, vi var kanskje ikke fattige i den forstand men vi vet alle at Norge er et værhardt og karrig land å bo i og vi har lært oss å høste av naturen. Sild og poteter er fortsatt en delikatesse for mange og får nok enhver pensjonist til å mimre tilbake til fordums tider da det faktisk ikke var annet å spise, og at de ble like mett da som nå, til tross for at det blir lengre og lengre mellom hver gang sildebeinene gjør sitt inntog mellom tennene.

Men tilbake til mine besteforeldre. De høstet av naturen, bygde opp landet og som takk har de fått seg en flott sengeplass i korridoren hvis eneste sykehjem på stedet er fullt opp til randen. De som er så uheldige å få bo hjemme på sine eldre dager må klare seg som best de kan. Arven de ga fra seg til sine barn var ikke liten. De ga fra seg rikdom i bøtter og spann, stolthet og ære og mottoet «man skal kjempe for det man har kjært» og sist, men ikke minst, penger.
Kjempe for det man har kjært ja. Det min foreldregenerasjon (-67ère) fikk i arv fra sine foreldre kan både jeg og alle andre i min egen generasjon glemme å arve fra våre foreldre. Min foreldregenerasjon behøvde ikke kjempe for det de hadde kjært. Det mine besteforeldre har bygd opp gjennom svette og slit, tårer og armod fikk mine, og dine foreldre gratis.
De fikk oftest gård og grunn som startbonus av sitt voksne liv og arvet et nedbetalt hus. Slikt sett kan man jo si at de var svært heldige. Det finnes unntak men jeg har valgt å fokusere på det generelle i denne artikkelen. Mange av de som er i 60-70 årene i dag sitter med nedbetalte gjeld, penger på bok og et hus som bare blir større og mer luksuriøst etterhvert som påbyggene øker. Det finnes de som tar opp lån for å bygge ut stua eller skaffe seg et nytt kjøkken. De tar lån til tross for at huset er nedbetalt. De låner opp på boligen ene og alene for at de skal nyte i fulle drag de siste årene de har igjen. De reiser til syden og kjøper seg gods og gull for lånte penger. Ideologien bak det hele er ene og alene at de ikke skal etterlate seg noe som helst. Når de er borte fra denne verden er huset belånt opp til pipa og arven barna sitter igjen med er en kostbar begravelse og et hus belånt til pipa. Summen av dette er null arv. Ikke arver vi mottoet «kjempe for det du har kjært» heller «reis til syden og kos deg så ofte du kan». En ting til, vi som er barn av -67ère husker vel alle hvordan det var å ligge i bestemors armkrok. Hvordan det var å være med på bær-tur eller fisketur. Mange av oss bodde praktisk talt hos våre besteforeldre i og med at de aller fleste bodde nære hverandre som storfamilie.

Vi som er barn av -67ère har derfor lært oss at vi i alle fall ikke skal ende opp som våre foreldre. Vi har lært oss at om ikke våre foreldre tok seg av oss på en «riktig måte» så skal ikke vi gå i samme fella som de. Nei, vi skal vie hele livet vårt til våre barn. Vi lærer våre barn om generøsitet og at rikdom består av mer enn hard arbeid og skitne hender. At alt ikke handler om penger. En ting vi desverre ikke kan videreføre som en tradisjonell arv er kontakten med besteforeldrene, ene og alene fordi mine, og dine foreldre rett og slett ikke har tid til barnabarna sine. De må jobbe, men de må ikke jobbe for at de trenger mat. Nei, de må jobbe slik at de kan reise og oppleve verden. De jobber slik at de kan kjøpe nytt og større fjernsyn eller ny salong for den saks skyld. Barnabarna gir vi heller en gedigen gave til bursdag. Slik kjøper de seg god samvittighet. Og frihet.

Nei, vi har lært oss at vi ikke skal oppdra våre barn i den tro at penger er alt. Ja, vi går slikt sett så opp i oppdragelsen at våre barn tror at penger er noe man får ved å stikke et kort inn i en maskin. De tror at man får penger gratis. De tror også at melka er på butikken og at fisken bare er der, i frysedisken. Vi skåner våre barn i det meste. Våre barn skal ikke behøve bekymre seg. Ei heller ha tanker om voksenlivet. «Voksenlivet» kommer fort nok, sier man.
Vi har lært våre barn at om de ikke tar ut søpla så slutter mor å mase etter to ganger. Da gjør hun det heller selv. Vi har lært våre barn å være sosial og ha mange fritidsaktiviteter. Ja, vi er blitt så sosial at å feire bursdage hjemme med tradisjonell sjokoladekake, brus og is er dødfødt. Det er burgerking som gjelder, og selfølgelig skal hele klassen være med.
Vi har lært våre barn at det å gå ut i hagen for å leke kan være farlig. Det er farlig å klatre i trær, du må ha hjelm på. Derfor er kontrollerte og organiserte fritidsaktivitetersom er det beste for podene. Vi har også lært ungene våre at for å komme seg opp og fram i livet er det utdanning som gjelder.
Vi har også sørget for at de av ungene som ønsker det, selfølgelig skal få bo hjemme så lenge de vil og de skal i alle fall ikke betale for noe. Vi ordner opp og organiserer livet demses som om det var vårt eget liv det gjaldt. De vet ikke at fisk er sunt, langt mindre hvor den kommer fra eller hvor den tilberedes. De vet ikke at vi i Norge fortsatt har kommuner som er rene jordbrukskommuner eller at Norge har og hadde små kystsamfunn hvis eneste næring er og var fiskeri. De vet ikke at man må jobbe en hel dag for å få penger til en ny bukse eller sko. De vet heller ikke at huset de vokser opp i eller bilen de kjører i og vogna de ferierer på i realiteten er eid av banken. Snillheten og rausheten vi har gitt våre barn straffer seg den dagen poden skal ut i den store verden og står der, med to tomme hender og ikke aner hva de skal bruke dem, eller hodet sitt til.

Ønsker vi å kunne se tilbake i livet på våre eldre dager med stolthet og vissheten om at vi har gjort en god jobb, det være seg oppdragelse eller tradisjoner må vi tro på oss selv og stole på at egne avgjørelser er riktige, selv om vi av og til ikke «følger strømmen». Vi må våge å gå egne veier og vi må gi barna våre langt mer ansvar allerede i barneårene. Vi må våge å tenke utradisjonelt og våge å være akkurat så fri som vi ønsker. Vi må lære våre barn, og ikke minst, oss selv, at vi alle er vår egen lykkes smed.

Ha en strålende flott dag!

Uten innvandrere stopper Norge opp:

I kjølvannet av kommunevalget pågår det en heftig innvandringsdebatt i media. Den radikale høyresiden ønsker nærmest innvandringsstopp og spesielt er det også når vi nettopp har opplevd å miste mange flotte ungdommer i et av vestlig histories verste tragedie, terrormassakren i juli. Jeg skal være den første til å innrømme at ja, jeg ønsker ikke at vårt «lille land» skal ha for mange innvandrere, jeg vil gjerne ha landet mitt, brunosten og ostehøvelen for meg selv. Det er sikkert mange som tenker slik men ikke tør si det høyt av frykt for å virke rasistisk.

Det er nå en gang slik at vi lever i et fritt og demokratisk land og som et av verdens rikeste land bør vi kunne strekke ut en hånd til de som ikke har det like bra som oss. Jeg har levd såpass lenge, ikke like lenge som Professor Ottar Brox riktignok, men lenge nok til å huske hvordan det var å få fiskeslog på hendene og lukte sur fisk som en direkte følge av arbeidet på fiskebruket i bygda jeg voks opp i.

Brox hevder at «Alt for mange tar høyere utdanning i Norge. Landet taper store penger på at nærmere en tredjedel av unge mellom 19 og 24 år studerer «… han sier videre at langt flere burde velge yrkesfaglig utdanning i likhet med at lærlingeordningen burde subsidieres og støttes langt mer enn hva tilfellet er pr. i dag.

Det er derfor jeg kommer med utsagnet «Uten innvandrere stopper Norge opp». Når våre barn står der og ikke aner hva de skal ta seg til etter videregående skole, gjør mange som professor Brox advarer mot, de fortsetter på skole og utdanning. De velger å være student inntil de finner ut hva de ønsker å jobbe med. Vi har lært ungene våre at høyskole og universitet gir status og god inntekt. Søpla vår får andre ta seg av. At Norge framstår som et rent og pent land tar vi for gitt. Det er «ikke vår sak». Vi kan bare strekke halsen over til nabolandet vårt, Sverige. I mangel på arbeid kommer svenske ungdommer til Norge og jobber. Vi finner nesten ikke en etnisk norsk servitør i hovedstaden lenger, de aller fleste er svenske ungdommer som i tillegg til å like å jobbe som servitører også gjør det med glede og entusiasme. Tidlig på morgenen, når de aller fleste sover, er det at innvandrere rydder og tømmer gatene for søppel og gjør klar til en ny dag.

Norsk ungdom vil ikke jobbe med praktisk yrkesfaglig arbeid. De vil ikke jobbe på fiskebruk eller vaske toalett og re senger. Årsaken kan være at de har fått alt for lite kunnskap om yrkesrettet utdanning og lært nødvendigheten av slike yrker. Jeg vil gå så langt som å si at de er den tapte generasjon. De som ikke er teoretisk skoleflink faller tidlig ut. Ja, kanskje så tidlig som i ungdomsskolen. Det er heller ingen som fanger de opp. Når de i tillegg, i enkelte kommuner, foreslår å danne eliteklasser, slik at de skoleflinke får ekstra ressurser til å lære enda mer, vil jeg tro at klasseskillet bare kommer til å øke enda mer, også for oss etniske nordmenn. Jeg er helt enig med professor Brox når han setter søkelys på utdanningsmønsteret i Norge. Vi bør satse bredt og da mener jeg at vi må for all del ikke glemme at det finnes masse flott ungdom som virkelig ønsker å bli skitne på hendene og som ønsker å utøve praktisk arbeid. De må, på lik linje med de «skoleflinke» også få muligheten til å komme seg opp og fram. De må få mulighet til å bruke sine evne ut i fra interesser og ønske. Vi får ikke et bærekraftig fiskerisamfunn ved at det sitter en høyt skolert teoretiker og regner tall og statistikk ved Fiskeriforskning i Bergen. Han eller henne må også vite hvordan kystsamfunnet eksisterer, han må vite hvor mange tonn det tas opp i det aktuelle området og av hvem. Han må vite om det er garn, juksa, line eller trål. Den informasjonen får han kun ved at han vet hvordan det praktisk foregår. Det er ferfor vi ikke alltid kan stole på at statistikken er riktig. Poenget mitt er at vi må ha praktikere og folk med yrkesfaglig utdanning. Overser vi de mest basale behovene våre og bare skummer fløten må vi ha noen andre til å gjøre dritt arbeidet. Når vi selv ikke vil skitne oss til på hendene må nødvendigvis andre gjøre jobben. Det er derfor vi finner flest innvandrere med ikke etnisk bakgrunn i renholdsjobbene, som kjøkkenassistenter og på fiskebruk. Vi må heller ikke glemme innvandrere fra Øst-Europa, som Polen og Litauen. Det er snekkere og forskalingsarbeidere, murere og taktekkere. Mange, ikke alle, i den siste gruppen, er ansatt uten arbeidskontrakt og på svært lav timelønn. Lav timelønn har også andre grupper innvandrere i lavtlønnskategorien. Dette er svært beklagelig.

Jeg mener Norge sender ut signal til resten av verden om at dette er arbeid vi selv ikke verdsetter i nok grad og at vi lar andre gjøre jobben for en billig penge. Hva forteller det meg? Vi setter oss selv foran, vi dyrker oss selv og vår egen suverenitet, både som nasjon og folkegruppe. For at fagarbeid i helse- og omsorgsektoren, rørleggere, elektrikere, snekkere, renholdsyrkene og andre grupper i fremtiden skal bli attraktive og interessante må vi utjevne lønnsforskjellene mellom fagarbeidere og lærlinger og høyere utdanningsgrupper. På den måten vil disse yrkesgruppene favne et langt større antall norsk ungdom enn hva tilfellet er pr. idag.

Det er likevel et paradoks at vi på den ene siden har de mest innvandringsfientlige høyreradikale som vil ha et Norge med så få innvandrere som mulig og at mener vi skal gjøre jobben selv når vi allerede nå ser hva som skjer med norsk ungdom og arbeidsmoral. Vi må gå inn i oss selv og se hvilke samfunn vi er med på å skape, hvordan vi oppdrar våre barn og hvilke verdier vi viderefører til våre etterkommere.

Ønsker vi at «vårt lille land» skal være selvforsynt, bestå av tradisjoner og «kjempe for det vi har kjært» og jobbe landet vårt slik forfedrene har gjort før oss må vi ta skjeen i en annen hånd. Vi må stoppe opp og ta ansvar for det samfunnet vi ønsker å ha. Vi må klype oss selv i armen og se realiteten slik den er. Vi må gå inn på rommet til podene våre og riste de skikkelig. Våkn opp fra W.O.W og Facebook (det siste gjelder for så vidt hele det norske folk) og andre nettspill. Vi må få de ut av pike- og gutterommet, opp og rør på kroppen. Vi får ikke mat på bordet av å sitte foran en pc hele dagen. Vi får ikke noe gratis her i verden, unntatt kjærlighet, og -67 generasjonen, og vil heller ikke få noe gratis i fremtiden.

Når vi har våknet opp, hvis vi noen gang gjør det, har vi arbeid nok, både til innvandrere og oss selv. Da har vi et inkluderende Norge hvor det er plass til alle sammen og sist, men ikke minst, vi har et Norge vi kan være stolt av!

Lykke til med jobben!

August 2011:

Endelig er jeg i skrivemodus igjen, etter mange måneder uten et eneste innlegg. Det er ikke alltid man kan forutsi hvordan framtiden vil se ut eller fortoner seg og på mange måter er det veldig bra. For mitt vedkommende har det vært en lang og lærerik reise hvis mål er innen rekkevidde. Jeg igjen kan vie meg til sarkastiske innlegg som forhåpentligvis får tankene dine i sving til refleksjon over smått og stort som berører oss i dagliglivet.

Jeg har mange gode ideèr til debatt og innlegg men tar gjerne i mot temaer Du brenner for og har lyst å dele med oss her på Gladbloggen. Jeg starter med å dele oppskriften på Libanesisk lylling i form, oppskrift og bilde av retten finner du her.

Send gjerne en mail til: mette@gladbloggen.org

Ha en strålende høst!

gladbloggen.org on Facebook
Arbeidsliv:
Diverse ting og tang:
Diverse:
Hår:
Hud og kroppspleie:
Informasjon:
Klær og mote:
Ledige stillinger:
Musikk:
Nyheter:
Økonomi:
Bøker jeg leser:

Planned books:

Current books:

  • Kvinnen i buret

    Kvinnen i buret by Jussi Adler-Olsen

Recent books:

View full Library

Glameldinger: