Hva har skjedd?
desember 2017
M T O T F L S
« okt    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031
Siste kommentarer
Overrask din kjære:
Nye klær?
Statistikk:
Bloggurat
Søk:

Dessertgenerasjonen, mine barn, meg eller mine foreldre?

Jeg refererer til artikkelen under og er absolutt enig i artikkelen av Professor Ottar Brox utgitt i tu.no (teknisk ukeblad, nett) Jeg er enig i at Norge trenger folk som kan utøve praktisk fagarbeid, bli skitne på hendene og ikke minst, like det. For å mimre litt tilbake i tid, ei tid da de små kystsamfunnene i vårt «lille land» blomstret og folk var lykkelige, må jeg gå helt tilbake til mine besteforeldres generasjon. Det var mine besteforeldre (født i 1920 og 1930- årene) som bygde dette «lille landet» som vi alle sammen er så stolte av. Det var de som reiste landet etter 2.verdenskrig og som jobbet og slet fra morgen til kveld.
Hans Otto Frøland hevdet i en artikkel på VG, dine penger i mai i år at «Norge ikke var et fattig land på 1800-tallet, vårt innteksnivå lå «bare» 40 % under gjennomsnittet for landene Sverige, Finland, Danmark, Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Det var fortsatt ikke nok til å hevde at Norge var et fattig land da det ble selvstendig i 1905″..

Nei, vi var kanskje ikke fattige i den forstand men vi vet alle at Norge er et værhardt og karrig land å bo i og vi har lært oss å høste av naturen. Sild og poteter er fortsatt en delikatesse for mange og får nok enhver pensjonist til å mimre tilbake til fordums tider da det faktisk ikke var annet å spise, og at de ble like mett da som nå, til tross for at det blir lengre og lengre mellom hver gang sildebeinene gjør sitt inntog mellom tennene.

Men tilbake til mine besteforeldre. De høstet av naturen, bygde opp landet og som takk har de fått seg en flott sengeplass i korridoren hvis eneste sykehjem på stedet er fullt opp til randen. De som er så uheldige å få bo hjemme på sine eldre dager må klare seg som best de kan. Arven de ga fra seg til sine barn var ikke liten. De ga fra seg rikdom i bøtter og spann, stolthet og ære og mottoet «man skal kjempe for det man har kjært» og sist, men ikke minst, penger.
Kjempe for det man har kjært ja. Det min foreldregenerasjon (-67ère) fikk i arv fra sine foreldre kan både jeg og alle andre i min egen generasjon glemme å arve fra våre foreldre. Min foreldregenerasjon behøvde ikke kjempe for det de hadde kjært. Det mine besteforeldre har bygd opp gjennom svette og slit, tårer og armod fikk mine, og dine foreldre gratis.
De fikk oftest gård og grunn som startbonus av sitt voksne liv og arvet et nedbetalt hus. Slikt sett kan man jo si at de var svært heldige. Det finnes unntak men jeg har valgt å fokusere på det generelle i denne artikkelen. Mange av de som er i 60-70 årene i dag sitter med nedbetalte gjeld, penger på bok og et hus som bare blir større og mer luksuriøst etterhvert som påbyggene øker. Det finnes de som tar opp lån for å bygge ut stua eller skaffe seg et nytt kjøkken. De tar lån til tross for at huset er nedbetalt. De låner opp på boligen ene og alene for at de skal nyte i fulle drag de siste årene de har igjen. De reiser til syden og kjøper seg gods og gull for lånte penger. Ideologien bak det hele er ene og alene at de ikke skal etterlate seg noe som helst. Når de er borte fra denne verden er huset belånt opp til pipa og arven barna sitter igjen med er en kostbar begravelse og et hus belånt til pipa. Summen av dette er null arv. Ikke arver vi mottoet «kjempe for det du har kjært» heller «reis til syden og kos deg så ofte du kan». En ting til, vi som er barn av -67ère husker vel alle hvordan det var å ligge i bestemors armkrok. Hvordan det var å være med på bær-tur eller fisketur. Mange av oss bodde praktisk talt hos våre besteforeldre i og med at de aller fleste bodde nære hverandre som storfamilie.

Vi som er barn av -67ère har derfor lært oss at vi i alle fall ikke skal ende opp som våre foreldre. Vi har lært oss at om ikke våre foreldre tok seg av oss på en «riktig måte» så skal ikke vi gå i samme fella som de. Nei, vi skal vie hele livet vårt til våre barn. Vi lærer våre barn om generøsitet og at rikdom består av mer enn hard arbeid og skitne hender. At alt ikke handler om penger. En ting vi desverre ikke kan videreføre som en tradisjonell arv er kontakten med besteforeldrene, ene og alene fordi mine, og dine foreldre rett og slett ikke har tid til barnabarna sine. De må jobbe, men de må ikke jobbe for at de trenger mat. Nei, de må jobbe slik at de kan reise og oppleve verden. De jobber slik at de kan kjøpe nytt og større fjernsyn eller ny salong for den saks skyld. Barnabarna gir vi heller en gedigen gave til bursdag. Slik kjøper de seg god samvittighet. Og frihet.

Nei, vi har lært oss at vi ikke skal oppdra våre barn i den tro at penger er alt. Ja, vi går slikt sett så opp i oppdragelsen at våre barn tror at penger er noe man får ved å stikke et kort inn i en maskin. De tror at man får penger gratis. De tror også at melka er på butikken og at fisken bare er der, i frysedisken. Vi skåner våre barn i det meste. Våre barn skal ikke behøve bekymre seg. Ei heller ha tanker om voksenlivet. «Voksenlivet» kommer fort nok, sier man.
Vi har lært våre barn at om de ikke tar ut søpla så slutter mor å mase etter to ganger. Da gjør hun det heller selv. Vi har lært våre barn å være sosial og ha mange fritidsaktiviteter. Ja, vi er blitt så sosial at å feire bursdage hjemme med tradisjonell sjokoladekake, brus og is er dødfødt. Det er burgerking som gjelder, og selfølgelig skal hele klassen være med.
Vi har lært våre barn at det å gå ut i hagen for å leke kan være farlig. Det er farlig å klatre i trær, du må ha hjelm på. Derfor er kontrollerte og organiserte fritidsaktivitetersom er det beste for podene. Vi har også lært ungene våre at for å komme seg opp og fram i livet er det utdanning som gjelder.
Vi har også sørget for at de av ungene som ønsker det, selfølgelig skal få bo hjemme så lenge de vil og de skal i alle fall ikke betale for noe. Vi ordner opp og organiserer livet demses som om det var vårt eget liv det gjaldt. De vet ikke at fisk er sunt, langt mindre hvor den kommer fra eller hvor den tilberedes. De vet ikke at vi i Norge fortsatt har kommuner som er rene jordbrukskommuner eller at Norge har og hadde små kystsamfunn hvis eneste næring er og var fiskeri. De vet ikke at man må jobbe en hel dag for å få penger til en ny bukse eller sko. De vet heller ikke at huset de vokser opp i eller bilen de kjører i og vogna de ferierer på i realiteten er eid av banken. Snillheten og rausheten vi har gitt våre barn straffer seg den dagen poden skal ut i den store verden og står der, med to tomme hender og ikke aner hva de skal bruke dem, eller hodet sitt til.

Ønsker vi å kunne se tilbake i livet på våre eldre dager med stolthet og vissheten om at vi har gjort en god jobb, det være seg oppdragelse eller tradisjoner må vi tro på oss selv og stole på at egne avgjørelser er riktige, selv om vi av og til ikke «følger strømmen». Vi må våge å gå egne veier og vi må gi barna våre langt mer ansvar allerede i barneårene. Vi må våge å tenke utradisjonelt og våge å være akkurat så fri som vi ønsker. Vi må lære våre barn, og ikke minst, oss selv, at vi alle er vår egen lykkes smed.

Ha en strålende flott dag!

Leave a Reply

*

gladbloggen.org on Facebook
Arbeidsliv:
Diverse ting og tang:
Diverse:
Hår:
Hud og kroppspleie:
Informasjon:
Klær og mote:
Ledige stillinger:
Musikk:
Nyheter:
Økonomi:
Bøker jeg leser:

Planned books:

Current books:

  • Kvinnen i buret

    Kvinnen i buret by Jussi Adler-Olsen

Recent books:

View full Library

Glameldinger: