Jeg vil begynne å jobbe igjen! Noe jeg forresten har tenkt på lenge. Men hvordan skal jeg kunne jobbe igjen når hverdagen min i stor grad er et smertehelvete?
Som jeg skrev tidligere, i kategorien sykemeldt, så er det opp til en selv å gjøre noe aktivt med tilværelsen, til tross for at man er syk.
Kom til å tenke på at hvert år, mot juletider, får vi nordmenn den vanlige konvolutten fra Norges Blindeforbund hvor innhold er akkurat det samme som året før, søte julekort og små merkelapper til å ha på julepresangen. Alt er gratis, med påfølgende giro for frivillig innbetaling til støtte for medlemmene i organisasjone. Mon tro hvor mange av oss som egentlig betaler den vedlagte giroen? For min egen del skal jeg være den første til å innrømme at julepakkene jeg sender av gårde alltid har merkelapper fra forbundet. Og hvert år tenker jeg det samme, i år skal jeg virkelig betale giroen, hvorpå jeg legger den til side, og glemmer den. Samvittighet er et interessant tema som vi kan komme tilbake til i et senere innlegg.

Skrev meg bort her, skulle jo skrive om arbeid og det å gjøre noe aktivt med livet mitt. Det er likevel en kjensgjerning at medlemmene i Blindeforbundet virkelig gjør noe aktivt med livet sitt. De maler vakre motiver og, innbiller jeg meg, har det veldig morsomt og kreativit sammen. Noen er blinde, noen mangler føtter, noen mangler armer og hender. Somme igjen hører ikke. Likevel maler de, i håp om å få noen kroner til inntekt for å kjøpe utstyr og remedier. De er aktører i eget liv og nekter å la handicapet stoppe dem. Det kaller jeg mot!

Er jeg en aktør i eget liv? Nope, har ikke vært det til nå. Til nå har jeg gått å sullet i min egen lille smerteverden og innbilt meg at det ikke er et eneste menneske i denne verden som har det akkurat slik jeg har det. Nei, det er faktisk ikke noen som har det akkurat slik som jeg har det. Og forresten, vil jeg ønske noen så vondt, å få kjenne på de samme lidelsene som jeg har? Og er det ikke alltid noen som har det hakket verre? Tror det er viktig å få flyttet fokus, rette fokus mot noe helt nytt og for noen, kanskje litt fremmed også. Med et utgangspunkt i tesen at jeg vil jobbe, til tross for smertene, har jeg allerede nå begynt en reise mot noe helt nytt og ukjent.
Det er mange hvis, om, at, og hva, men hvorfor ikke våge ta ting litt på sparket?
Jeg har alltid vært fryktelig rutinepreget og som gjerne vil ha oversikt og kontroll i livet mitt. Det er kanskje også det som gjør at jeg har vært litt handlingslammet? Jeg vil så gjerne være til nytte igjen og endre status fra ikke yrkesaktiv til yrkesaktiv. Hvordan gjør jeg det? Jo, jeg tar i bruk de hjelpemidlene som finnes. For det er mange muligheter og alternative løsninger.

Først og fremst bør jeg revurdere meg selv. Jeg klarer ikke gå tilbake til eksisterende jobb eller det jeg har jobbet med med, for noen en mannsalder, fordi helsen min har sagt stopp. Jeg snakket om å titte ned i den ryggsekken vi alle har med oss, på godt og vondt. Det er der løsningen ligger. Der har vi lagret alle hendelsene, minner, arbeidskarriere, utdanning, familie, venner, ja listen kan gå til det uendelige.

Hva har jeg av interesser? Hva har jeg av yrkeskompetanse? Hva har jeg av arbeidserfaring, og sist men ikke minst, hvilke ressurser har jeg opparbeidet meg av livserfaring gjennom årene? Og kom ikke å si at du ikke har noen interesser. eller utdanning eller hva det måtte være. Sett opp en liste kall den gjerne CV som innehholder:

Kvalifikasjoner

Yrkeserfaring/praksis

Utdanning

Kurs

Verv

Språk

IT-kunnskaper

Interesser

Bruk god tid under hvert punkt. Begynn å tenke tilbake til grunnskolen og før opp absolutt alt du har av arbeidserfaring, utdanning m.m. Til å hjelpe deg er det lurt å finne fram attester, kursbevis og vitnemål. Erfaringen min er at det da dukker opp glemte ting du har gjort for lenge siden. Det dukker opp kurs du har tatt og sommerjobber du har hatt. Tenk så tilbake på en spesiell interesse du har hatt eller en jobb du har utført. Kan du bruke det til noe nyttig i dag? Hva må til for at du skal kunne gjøre det samme i dag som da? Trenger du mer utdanning? Trenger du kanskje bare et kurs eller to? Kan det være veien for å komme tilbake i jobb igjen? Ja, men jeg er skolelei, tenker du kanskje. Ok, så er du skolelei. Men av og til må man kanskje revurder sin egen situasjon og erkjenne at man til og med kanskje må endre yrkesstatus, ikke til det "bedre". Men et hakk under. Kanskje man til og med må være så ydmyk at man også må akseptere at man ikke vil få den samme inntekten heller. Man mister de godene man hadde. Men til gjengjeld får man noe mye mer verdifullt tilbake. Man kan begynne i jobb igjen, kanskje man til og med finner ut at man kan trives i den nye jobben. Det er langt flere ting man får tilbake ved å være i jobb vs det å ikke være i jobb. Poenget er at man må akseptere situasjonen slik den er og heller prøve å tenke positivt og øyne nye muligheter. Ok da, kanskje må jeg ta et kurs eller to, kanskje må jeg ta et par år på skolebenken. Se heller da på alt det positive som skjer. Du kommer inn i et studentmiljø eller klassesamfunn, får nye venner, du tilegner deg ny kunnskap og du har gode utsikter til ny jobb.

Poenget mitt er at det er du som selv må bli en aktør i eget liv. For å bli en aktør i eget liv må du endre status fra en brikke som bare flyttes rundt, enten i systemet eller eget liv. Det er du som må ta steget, opp og fram. Lykke til!