Er du, som meg, en av oss som «bare går hjemme»? En som knapt våger seg ut av døren fordi naboen jo kan «se» om jeg er syk i dag? Det er gjerne slik at vi lever i et samfunn med normer, regler og sosiale koder. Hvis man da ikke klarer å følge «normen» av hva som er forventet, det vil si være i arbeid på lik linje med naboene eller venner, hva da?
For det første, jeg tror generelt ikke at det er noen som ønsker «bare gå hjemme»? Jeg tror på menneskene og derfor tror jeg at de fleste som er syke og ikke arbeidsføre, gjerne vil både jobbe og delta i samfunnet på lik linje med de friske og arbeisdføre.

De som virkelig ønsker å gå hjemme å sulle med godkjent lønn fra NAV skal jeg skrive mer om i et annet innlegg. De er gjerne travelt opptatt med å bake lefser, strikke sokker eller gjøre andre sysler som gir en liten bi inntekt i lomma. De er også gjerne kvinner i 50 års alderen, datakunnskapen er fryktelig liten og de har heller ikke noe ønske om lære seg dataspråket. De har lav utdanning og utbrent av for mange butikkjobber eller renhold. De eier heller ikke et fnugg av lyst for å gjøre noe annet heller. For de er utbrent og er tilfreds med det. De har stort sett nok med å være fulltidsansatt hjemme hos seg selv.

Det finnes også en gruppe to, den hvor man gjerne har gått arbeidsledig lenge, over år, men som har akseptert den lave «lønnen» fra NAV og er såre fornøyd med det. De har alltid dårlig råd og omgås gjerne likesinnede med like dårlig råd. De har felles stamsted på kafe og har fryktelig god tid. Felles for begge gruppene er at de faktisk har hatt, og har valgmuligheter for få en bedre tilværelse. Men med hvilken rett har jeg til å påstå at de ikke er tilfredse med tilværelsen? De er kanskje såre fornøyd. Det er bare en hake ved dette dilemmaet, det er nemlig mine og dine skattepenger de nyter godt av. Og det er ikke noe hyggelig å tenke på. Husker en gang Carl-Ivar var på et folkemøte i en bygd i Finnmark på slutten av 80-tallet. Det handlet selvsagt om fiskeri og havressursene. Han var i tillegg ikke noe særlig godt likt av arbeideklassens flertall. Likevel klarte han å lire i fra seg noe sånt som: -Ja, her i Finnmark er folk så oppråtten lat at de er nødt ha grovsalt i lommene slik at nevene ikke skal råtne opp. Akkurat DET blei ikke godt mottatt, men det er en annen debatt.
Jeg er klar over at jeg hisser på meg endel mennesker, men det får så være. Jeg ønsker å belyse flere sider av saken og da er det naturlig å streife innom emner som ikke er så populære.

Men tilbake til oss som bare går hjemme. Det er lett å bli tatt av «hjemmesyndromet». Med det mener jeg tiltaksløshet og selvmedlidelse over egen tilstand og hvor den neste dagen ikke er så forskjellig som den dagen før. Det blir litt som, Det jeg ikke gjør i dag kan jeg alltids gjøre i morgen. Jeg har jo så god tid.

Poenget mitt med denne artikkelen er å belyse at vi alle har et reelt valg. Den arbeidsledige har et valg, den utbrente har et valg, den syke har også et valg, alle har vi valgmuligheter, på lik linje med de som er friske og arbeidsføre. Jeg kan for eksempel velge å la meg styre av daglige, kroniske smerter og sannsynligheten for at dagen min blir et helvete er garantert sikkert.

Jeg kan velge, i tillegg til min daglige dose med dårlig samvittighet av å bare gå hjemme, å la smertene styre livet mitt, eller ta kontrollen selv.
Det siste er vel absolutt å foretrekke, men akk så vanskelig å gjennomføre. Mener, jeg våkner med de samme smertene jeg hadde da jeg sovnet kvelden før. De er et vedheng som jeg forbanner over alt.
Men, Jeg har et valg. Jeg vil ikke la smertene styre livet mitt. Takk, paralgin fortè, du er fortsatt min beste venn. Men det er JEG som kontrollerer inntaket, det er jeg som kontrollerer smertene. Så får det heller være at jeg bruker lengre tid på enkelte arbeidsoppgaver og at livet mitt er satt litt på vent.

Men jeg vil ikke la meg knekke. Jeg vil opp og jeg vil fram. Hvem har sagt at livet er over bare fordi man er passert 40?
Batteriene mine har ennå litt gnist men jeg må bare finne den rette energien for å lade de opp igjen.

Så hva er gjør jeg? Tror ikke det finne en genuin oppskrift på dette spørsmålet. Tror derimot det er lurt at hver og en av oss virkelig går i oss selv og starter med å se på hvilke muligheter som finnes, i stedet for å bare se begrensninger. Vi er så flinke til å se hva vi ikke klarer og glemmer fort at man, i den ryggsekken vi alle har med oss, har masse muligheter, masse interesser, mange års livserfaring og kunnskap.

I stedefor å fokusere på det negative må man i stede rette blikket mot mulighetene, som gjerne ligger der, rett foran nesen vår. Kanskje man må løsne litt på snoren som holder ryggsekken sammen. Plukke fram, bit for bit, det vi faktisk er i stand til å gjøre. Til Tross For, og ikke på grunn av sykdom og smerte.

Jeg er heldig jeg, må jeg tvinge meg fram til å tenke, jeg er heldig for jeg har to bein. Jeg kan gå. Jeg har øyne, jeg kan se. Jeg har et velfungerende hode, jeg kan tenke. Da er det vel ikke så ille, tross alt? Jeg ER noe. Jeg vil at andre skal se meg. Men hvordan kan jeg forvente at andre skal se meg når jeg ikke engang klarer å se meg selv, slik jeg er, i dag?

Jeg klager og syter, akker og offer. Og forstår ikke hvorfor alle vennene mine har trukket seg unna. Det må jo skyldes sykdommen min? Nope, det er ikke derfor du sitter der alene. Det skyldes ene og alene at de fleste i næromgivelsene dine er møkka lei av å høre på sykdomsprat og offing. Sykdommen din har de godkjent og føler med deg i sympati. Men, de er lei av alltid å måtte høre på det samme gnaget, dag ut og dag inn. Selv mannen/kona di er drittlei. Du har jo aldri overksudd allikevel. Når hadde du deg sist med mannen eller kona di? Kan ikke huske det? Å elske er sunt. Ikke bare viser du din kjære at du er tilstede, du får også gjerne det dobbelte tilbake. En kjærlig mann/kone, et overskudd av endorfiner, (eller hva det nå heter) og du blir gladere. Bare tenk på alle endorfinene man får av å elske. Ungene dine har heller ikke godt av å alltid ha en syk far eller mor. Jeg mener bare med dette at det ofte er opp til en selv om man vil ha ei forandring. Det er kun meg selv som kan bestemme om jeg ønsker forandring. og det har ingenting med graden av sykdom å gjøre.

I ryggsekken kan man, hvis man har et åpent blikk, plukke fram glemte interesser og visjoner man kanskje hadde da man var ung? Vi kan plukke fram ideer til hjelp for å tenke i nye baner.

I neste runde ønsker jeg å se på hva som kan finnes i en slik ryggsekk.
For eksempel: Hvorfor gikk jeg bare 1 år i søm og tekstil dan jeg var 16? Kan gamle interesser «friskes» opp igjen og brukes på nytt i voksen alder? Dette om mer til skal jeg skrive om i neste bloggartikkel.